Når noen skriver i et kommentarfelt at mødre til barn med Down’s syndrom har påført samfunnet et problem, og burde tatt abort, er det ikke bare vondt å lese.
Det er hat.
Når noen roper «Du må dø. Du kan ikke leve som handikappet» og spytter på en annen på gata er det ikke bare «urovekkende» og «fryktelig».
Det er hat.
Når noen dytter en rullestolbruker overende og setter hendene mot veggene for å få mer kraft i sparkene mot hodet hans, er det ikke bare grov kroppskrenkelsen «begått mot en forsvarsløs person»
Det er hat.
Når noen utnytter sin relasjon til en funksjonshemmet person for å stjele penger er det ikke bare fordi de mangler «moralsk kompass».
Det er hat.
Når noen stjeler rullestoler og hjelpemidler for barn er det ikke bare «frekke» tyverier.
Det er hat.
Når noen begår seksuelle overgrep mot beboere i et kommunalt bofellesskap er det ikke bare «misbruk av sin stilling».
Det er hat.
Når noen sier de håper mennesker med funksjonsnedsettelser dør i rullestolen sin, slik at matlysten kan komme tilbake, er det ikke bare «stygge kommentarer».
Det er hat.
Vi kan ikke bli kvitt hatet før vi erkjenner at det er der. Og selv om du aldri ville sagt eller gjort noe av dette, har også du et ansvar.
Du har et ansvar for å forstå og se at det skjer.
Hatkriminalitet handler om å hevde seg, demonstrere overlegenhet, suverenitet på bekostning av andre grupper. Det er vanskelig og ubehagelig å ta inn over seg, men det skjer hele tiden.
Det finnes forakt der ute for den som oppfattes som svak, lettlurt, frastøtende, avskyelig og defekt.
Og hatet har konsekvenser. I en rapport fra 2020 forteller «Hans» (21), som er døv, at han som barn fikk høre at han ikke var verdt en dritt og at han ikke var en del av samfunnet. Selv om han har det bra i dag, sier han i rapporten at «min barndom er ødelagt».
«Hans» er ikke alene. 1 av 3 funksjonshemmede sier de har opplevd hatefulle ytringer på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Samtidig er bare 8 av 278 anmeldelser av hatkriminalitet i Oslo knyttet til nedsatt funksjonsevne.
Sannsynligvis er det derfor store mørketall, fordi vi ikke erkjenner hatkriminalitet når det skjer mot funksjonshemmede.
Men vi får ikke gjort noe med hatet før vi skjønner at det er der. Derfor er det viktig at historiene blir løftet frem og delt, slik «Hans» gjør, for å hindre at det skjer med flere.
Det er viktig at du som blir utsatt for hatet anmelder det.
Det er viktig at du som er vitne til at andre utsettes for hat anmelder det.
Og viktigst av alt er det at vi som samfunn tar et oppgjør med holdningene som bidrar til at hatet får spre seg.
La oss stoppe hatet.
(Forfatterne er medlemmer av Bufdirs nettverksgruppe mot hatefulle ytringer mot funksjonshemmede.)
