Hopp til innhold

Hashtag: #RIP

Døden har fått plass på Facebook, men jeg håper noen logger meg av for godt når min tid kommer.

Kistebilde på iPhone

Det er vel greit at noen melder at de har kort tid igjen, så lenge vi ikke bare trykker tommel opp på den Facebookstatusen. Men det kan hende vi bør øve oss på å logge av litt nå og da, når vi vet at tiden renner ut, skriver spaltist Arne Berggreen.(Illustrasjonsfoto)

Arne Berggren er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.

Jeg husker første gang en Facebookbekjent døde. Ikke et menneske jeg hadde møtt på ordentlig, men det oppstår jo tross alt en slags relasjon over tid i disse selfiestrømmene av vinglass foran badebasseng og dekkede bord før en skalldyrsaften. Det kan minne litt om et vennskap, og så dør én av dem bare.

Første gangen var det en lærer som på torsdagen hashtagget kommende reunion med gutta fra barneskolen førstkommende helg. Fredag morgen hashtagget han litt uggen, og fredag kveld kom det ikke så mye som en selfie - lørdag morgen skjønte man utfra hashtaggingen at fyren var død, for nå var det RIP, bildekavalkader og resten av gutta satt i en badestamp med hver sin øl, triste ansikter og avdød kompis inntægget i bildet.

Folk dør, og de fleste dør til og med relativt overraskende. Jeg har ennå ikke fått venneforespørsler fra døde folk, men bursdagspåminnelser fra graven har vi jo vendt oss til. Det er i grunnen fint med disse kontoene som forvandles til minnevegger, har jeg tenkt. Folk går vel mindre på gravlunder i disse moderne tider, så hvorfor ikke? Det tar mindre tid å hashtagge døde folk i en status, og det er billigere med emojies enn blomster - hashtag snufs, RIP, savner deg sjukt.

Det tar mindre tid å hashtagge døde folk i en status.

Da min bror døde, var jeg 16. Feigheten og sjenansen hos voksne folk, kjente liksom ingen grenser. Mellomkrigsgenerasjonen var lite tess når situasjoner krevde noe mer enn et mekanisk «kondolerer», fast håndtrykk og nedslått blikk. Voksne folk kom liksom ikke bort og ga deg en klem uten videre. Jeg husker faren til en venn av meg - han klatret over et gjerde og forsvant inn i en tujahekk for å unngå det som kunne blitt en trykkende samtale.

Jeg har i grunnen tenkt at det er fint at vi senker skuldrene noe med tanke på døden på Facebook. Det er helt greit at noen melder at de har kort tid igjen, så lenge vi ikke bare trykker tommel opp på den statusen. Men det er mulig vi bør øve oss på å logge av litt nå og da, når vi vet at tiden renner ut? Jeg bare lufter tanken om at det kan være fint å dø litt overraskende, også.

Det er ikke så mange ting igjen som er stort og ubegripelig, så mystisk at vi nesten ikke tør snakke om det. Ingen ting, faktisk, så kan det hende at det ultimate mysteriet som kaster skyggene over livet, skal få beholde noe av mystikken?

Det er billigere med emojies enn blomster - hashtag snufs, RIP, savner deg sjukt.

Om det finnes en mening med livet og døden, glipper det vekk, kanskje, mellom alle ordene og den joviale og beundringsverdige åpenheten vi ser øker i vår tid.

Kan det hende at vi på merkelig vis tar døden mer inn over oss, om vi ikke trivialiserer den i strømmen av ubetydeligheter?

Når kjente personer går foran med utallige oppdateringer om hvordan livet ebber ut, medfører det muligens et slags intimitets- og åpenhetspress der ute, og er døden trivialisert når folk begynner å spørre seg om ikke den eller den som meldte at det var kort tid igjen, burde vært død for lengst nå? Hvordan er det egentlig når din døende mor streamer live på Snapchat og høster likes og hjerter og gråteemojier?

Jeg tenker på denne faren som hoppet over gjerdet og forsvant i buskene. Jeg hadde sett døden. Han var redd for å snakke om den. Nesten som om jeg hadde fått et gløtt inn bak tiden og lest hans egen skjebne. Vår alles. Det usagte gjorde meg sterkere, tror jeg.

Om jeg ligger der og streamer live fra dødsleiet, håper jeg noen tar fra meg telefonen og logger meg av for godt.

Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter