NRK Meny
Kronikk

Hardt møte med virkeligheten

Barack Obama fikk et brutalt møte med den republikanske motstanden. Men han har lært mye, og ser nå ut til å høyne innsatsen. I morgen tar han fatt på sin andre periode, skriver USA-ekspert Hilde Restad.

President Barack Obama

I morgen starter Barack Obamas andre presidentperiode. Den første har vært preget av et brutalt møte med lite kompromissvillige republikanere i kongressen, mener USA-ekspert Hilde Restad.

Foto: LARRY DOWNING / Reuters

At man ikke kan velge hvilken historisk tidsperiode man lever i, er Obamas første fire år i Det hvite hus et skoleeksempel på.

Obama ønsket ikke å bli USAs president på grunn av krigen mot terror, eller på grunn av en økonomisk krise han knapt var klar over da han ble valgt i november 2008. Han ønsket – som Woodrow Wilson – å fokusere på innenrikspolitikk. (Da Wilson viste seg å vie sin administrasjon i all hovedsak til utenrikspolitikk, ble dette utsagnet referert med mye ironi)

Det store samfunnsprosjektet

Obama ønsket å gjennomføre Det Store Samfunnsprosjektet, med en målsetning om å løfte lavere middelklasse og fattige amerikanere til det nivået også tidligere transformative presidenter hadde forespeilet dem. Han ønsket, ikke minst, å innfri løftet til afroamerikanere om likhet, verdighet og velferd. Obamas mål var altså på mange måter å videreføre Lyndon B. Johnsons «Great Society» fra 1960-tallet.

På fire korte år gikk Obama fra å være en delstatspolitiker i Illinois, til å bli USAs første ikke-hvite president. Han var, på mange måter, ikke klar for jobben.

Hilde Restad, Førsteamanuensis

Å fokusere på innenrikspolitikk når USA er involvert i to kostbare kriger, er allerede i utgangspunktet vanskelig. Å skulle få gjennom en historisk helsereform når landet er i ferd med å kastes ut over et økonomisk stup, er kontroversielt. Å skulle gjøre alt dette med tverrpolitisk enighet i en tid der partene ikke snakker sammen, det tydet enten på en naiv og uerfaren president, eller på en meget ambisiøs politiker med stor tro på egne evner.

Overdreven tro på egne evner?

På fire korte år gikk Obama fra å være en delstatspolitiker i Illinois, til å bli USAs første ikke-hvite president. Han var, på mange måter, ikke klar for jobben. At han likevel ble president kan ha ført til at han muligens fikk et litt skjevt inntrykk av egne evner.

Basert på det som skjedde i hans to første år i Det hvite hus, virker det sannsynlig at han også han hadde et feilaktig inntrykk av den partipolitiske utviklingen de siste tiårene. Det virker i etterkant som om han rett og slett ikke var klar over hvor stor avstanden var mellom republikanerne og demokratene i Kongressen – og det til tross for at han altså selv hadde tilbrakt fire år i Senatet.

Obama ønsket å gjøre store ting som president, men hans personlighet er likevel grunnleggende forsiktig. Obama er – som mange har påpekt – en pragmatiker. Instinktet til Obama tilsier at alle skal med og at konsensus kan oppnås gjennom forhandlinger. Derav hans gjentatte løfte om tverrpolitisk samarbeid og konsensusbaserte reformer.

Obama personifiserte eliten

Jeg tror en rettferdig analyse vil være at Obama ble overrasket over hvor mye det skortet på kompromissvilje hos republikanerne. Jeg tror også det er rettferdig å si at denne viljen ikke ble noe større av Obamas litt fraværende og intellektuelle væremåte.

Obamas første periode karakteriseres av at republikanerne sa nei (det spiller liten rolle hva vi snakker om, det var nei uansett) og at Obama ikke alltid visste hvordan han skulle reagere på dette.

Hilde Restad, Førsteamanuensis

Det er jo ikke overraskende at en gruppe ferske Tea Party politikere, som ble valgt fordi de lovte å avvise den arrogante, Ivy League-utdannede, illegitime presidenten Barack Hussein Obama mens de skulle holde statsgjelden nede, ville bli vanskelig å forhandle med. Det å ikke forhandle med gamle politiske ringrever, det å ikke inngå kompromisser, det å ikke godta det den intellektuelle eliten anser som sannhet, det var selve valggrunnlaget til disse republikanerne i Kongressen.

Tea Party-republikanerne var i så måte ikke noe radikalt nytt, men heller en resirkulering av den tradisjonsrike skepsisen mot «eliten» og «de intellektuelle» (beskrevet i Richard Hofstadters berømte bok Anti-Intellectualism in American Life), på mange måter personifisert av President Obama

Republikanerne sa nei uansett

I det store og det hele karakteriseres Obamas første periode av at republikanerne sa nei (det spiller liten rolle hva vi snakker om, det var nei uansett) og at Obama ikke alltid visste hvordan han skulle reagere på dette.

Obamas første store lovgivning – den viktige stimuluspakken som i følge Congressional Budget Office (CBO) hindret en forlenget og forverret økonomisk krise – ble vedtatt av Kongressen i januar 2009 uten en eneste republikansk stemme i Representantenes Hus og kun tre republikanske stemmer i Senatet. Og dette var før Tea Party-inntoget i Kongressen!

Obama var sjokkert, noe han ikke burde vært.

I sin hovedmotstander etter mellomvalget i november 2010, Speaker of the House John Boehner, så Obama en som han kunne forhandle med. Dette ble forsøkt i forkant av gjeldstakshevingen i august 2011, men Boehners egne republikanere (særlig Tea Party-grupperingen) i Representantenes hus beviste da at de ikke var typiske forhandlingspolitikere.

Obama var sjokkert, noe han ikke burde vært.

Hilde Restad, Førsteamanuensis

For øvrig er vel Obamas valg av republikaneren Chuck Hagel som forsvarsminister et tegn på hvilken type republikaner Obama skulle ønsket fantes på andre siden av forhandlingsbordet. Det at Hagel er blitt utstøtt av sitt eget parti, sier vel sitt om hvor langt fra virkeligheten en slik drøm er.

Don’t Kill Grandma

Til tross for en meget fiendtlig politisk kontekst, samt Obamas higen etter konsensusbasert reform, var neste store satsing en omfattende helsereform. En grunnleggende helsereform ville endre USA til det bedre i Obamas øyne, særlig for den lavere middelklassen og ikke minst for fattige amerikanere, en gruppe der ikke-hvite er overrepresentert.

Igjen var det klart at republikanerne hadde en strategi som ikke involverte samarbeid. Etter mye frem og tilbake i Kongressen, kom den store Tea Party-sommeren 2009, hvor Obama for første gang fikk et virkelig ublidt møte med «folket». Dette sinnet skremte begge partier, og skremte nok republikanerne fra å i det hele tatt tenke på å stemme ja til helsereformen.

Men Obama ga seg ikke. Etter en helt år med forhandlinger og «town hall meetings», taler og propaganda fra begge sider, ba han Kongessen stemme over loven. Dette på tross av råd om det motsatte fra hans nærmeste politiske rådgivere i Det hvite hus.

Føler seg heldig

En historie som gjenfortelles i programmet Frontline på amerikanske Public Broadcasting Service (PBS) er at en av Obamas rådgivere i et møte i det ovale kontor sa at helsereformen aldri vil bli vedtatt i Kongressen – med mindre Obama følte seg veldig heldig. Da spør Obama rådgiveren, «Hvor er vi nå?» og rådgiveren svarer, «I det ovale kontor.» Obama spør så, «og hva heter jeg?» «Barack Obama», sier rådgiveren. Da snur Obama seg og sier, «så selvfølgelig føler jeg meg heldig. Nå setter vi i gang og får dette til!»

Obamas andre periode vil vise en mer handlekraftig innenrikspolitisk president.

Hilde Restad, Førsteamanuensis

Med helsereformen våren 2010 – uten en eneste republikansk stemme - var Obamas første to år blitt historiske. Men kun fordi hans parti hadde flertall i Kongressen og kunne presse igjennom lovgivningen – altså et klart løftebrudd fra konsensuspresidenten.

Etter mellomvalget i 2010 var dette flertallet borte, og de to siste årene i Obamas første periode ble dermed preget av mindre innenrikspolitisk aktivitet og mer utenrikspolitisk satsing. (noe amerikanske presidenter gjerne gjør når de innser Kongressen er for vanskelig å takle).

«On-the-job training»

Jeg vil tro Obamas andre periode vil vise en mer handlekraftig innenrikspolitisk president. Etter fire år med «on the job training» (som Hillary Clinton berømmelig mente at novisen Obama ville trenge under primærvalgene i 2008) virker det som Obama er ferdig uteksaminert fra presidentskolen . Han har lært av republikanernes fraværende kompromissvilje, og lar seg ikke lenger skremme av den. Et tidlig tegn på dette er den omfattende våpenlovgivningen han annonserte i forrige uke.

I bunn ligger også vissheten om at han nok ikke var så suksessfull i sin første periode som han hadde planlagt.

Hilde Restd, Førsteamanuensis

I bunn ligger også vissheten om at han nok ikke var så suksessfull i sin første periode som han hadde planlagt.

Kanskje inspirerer dette til at han øker innsatsen i det politiske pokerspillet i de neste fire årene.

Les mer om amerikansk politikk i kronikkforfatterens blogg, Dagens DC.