Har vi ikke flyktninger lenger?

Jeg har akkurat satt føttene på norsk jord etter fire måneders arbeid i flyktningleiren Moria i Hellas. Trodde jeg.

Jeg trodde at jeg hadde jobbet med flyktninger. Men der tok jeg visst feil.

Nå er alle jeg møtte «migranter».

Det siste jeg så da jeg dro, var den kullsvarte røyken som steg opp fra brannen i flyktningleiren Moria i Hellas. Kaos, sinne, redsel og fortvilelse lå like tungt i lufta som den sviende røyken og tåregassen.

Det er smertefullt å dra fra alle barna jeg har møtt og fått hjelpe.

De som har fortalt meg hvor redde de har vært, og fortsatt er. De som har sluttet å gå ut av teltet fordi de ikke opplever leiren som trygg.

De springer igjen for livet.

Mediene tildekker

Bildene som kommer på min netthinne er fra alle historiene barna og foreldrene deres har fortalt. Om flukt, tap, redsel og håp. Jeg må følge utviklingen på avstand, men hjertet mitt er med dem alle.

Så jeg sjekker mediene for å få siste nytt, men der er det ingen som snakker om flyktninger.

NRK Kveldsnytt melder om «Brann i migrantleiren». VG skriver om «migrantene i leiren». The Guardian likeså.

Har vi ikke flyktninger lenger?

Zohra, Omar og Julia

Hva med Zohra, som jeg møtte på Lesbos? Hun er hardt skadet etter et bombeangrep i Kabul og dro sammen med familien fra Afghanistan fordi faren ble torturert. Er hun og familien migranter?

Jeg trodde de var flyktninger.

Eller Omar, som stirrer stumt fremfor seg. Han virker å være i sin egen verden og enser knapt at vi er der. Han har ikke snakket siden han så bestefaren få hodet kappet av. Er han en migrant?

Og hva med Julia, som ble voldtatt i hjemlandet og deretter misbrukt som sexslave da hun endelig kom seg til Tyrkia for å berge livet.

Er hun flyktning eller migrant?

Som om de bare vil flytte

En flyktning er, ifølge FN, enhver som befinner seg utenfor eget land i frykt for å bli forfulgt. Er man ikke det om man blir tatt til fange, utsatt for tortur eller overgrep?

Når ble disse barna, disse ungdommene, disse menneskene til «migranter»?

Begrepet migrant er veldig generelt og omfatter alle som ikke lenger bor i eget land. Det er som om jeg skulle flytte til Sverige. Men det sier ingenting om beskyttelsesbehovet en flyktning har.

Det bærer ikke historiene. Rommer ikke tapene. Beskriver ikke smerten, angsten og håpløsheten.

Det er som om de bare vil flytte, liksom.

Ord er mektige

Ordene vi bruker betyr mye. Gjennom dem definerer vi oss selv og «de andre».

Ord kan skape nærhet – eller avstand. De kan gjøre oss engasjerte eller får oss til å snu oss bort.

Gjennom historien har vi sett hvordan bruken av ord kan få grusomme konsekvenser. Fordi hvordan vi ser på «de andre» definerer hvordan vi kan akseptere å behandle dem.

De mange redde barneøynene jeg har sett inn i de siste månedene tryglet oss om ikke å se bort. Om å gi dem den verdighet og omsorg som vi ville gitt våre egne barn.

Alle hendene jeg klemte, alle foreldre jeg trøstet krøp inn i hjertet fordi jeg kunne kjenne tapet de hadde lidd, frykten de hadde kjent og fortvilelsen de lever i. Fordi de for meg aldri var «dem», men mennesker som deg og meg.

Med de samme håp om trygghet og et godt liv som meg. Men med grusomme minner i bagasjen og frykt i hjertet.

Jeg trodde hele denne tiden jeg hadde jobbet med flyktninger, men tydeligvis tok jeg feil. Vel hjemme forstår jeg at jeg har jobbet med «migranter».

Eller har jeg det?