Se for deg at du møter en jente på en fest. Hun er pen, vittig, interessant. Stiller gode spørsmål. Du går derfra og er sjarmert. Kanskje tenker du: Jeg tror jeg har møtt verdens beste menneske.
Se for deg et annet scenario. Du ankommer en fest, og to av vennene dine kommer deg i møte. De sier: «Det er en jente her du bare må møte. Hun er pen, vittig, interessant. Stiller gode spørsmål. Hun er kanskje verdens beste menneske».
Så presenterer de deg for den samme jenta. I det øyeblikket du tar henne i hånden er dine forventninger til henne, til alt hun vil vise seg å være, skrudd opp maksimalt. Derfor er det med en viss skuffelse du registrerer at hun snakker en del om seg selv, at hun prøver å være morsom uten at det bestandig lykkes. Hun var ikke som du forventet, som de andre fikk deg til å tro at hun ville være.
Noe sånt har skjedd med «Verdens verste menneske», regissør Joachim Triers romantiske komedie. Filmen ble en snakkis under fjorårets filmfestival i Cannes, der hovedrolleinnehaver Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige skuespiller.
Siden den gang har den høstet glødende kritikker, blitt sett av over én million mennesker på verdensbasis, og, ikke minst, blitt nominert til to Oscar-priser, for beste originalmanus og beste internasjonale film.
Nå, i dagene før Oscar-seremonien, kommer det uunngåelige tilbakeslaget. Både i USA og Norge spør kritiske stemmer seg om filmen egentlig er så bra som alle skulle ha det til.
Denne andre bølgen av kritikere har sett filmen på en annen måte enn den første, fordi de har sett den med den opprinnelige hyllesten som bakgrunn og ramme, og de har anmerkninger.
Kritikken rettes særlig mot Reinsves rollefigur, den ustadige Julie, som ikke vet hva hun vil, verken profesjonelt eller romantisk. Noen kritikere mener at rollen ikke er godt nok skrevet, som Dana Stevens i Slate.
Richard Brody i The New Yorker savner at Trier og Eskil Vogt, som sammen står bak manus, hadde vært mer interessert i Julies intellektuelle og profesjonelle ambisjoner.
Interessant nok er dette en debatt som speiler spenningen i filmen selv. Julie vet ikke hvem hun er. Hun spretter fra stein til stein, fra studie til studie, fra mann til mann. Hun er slik sett det motsatte av en klassisk Hollywood-helt, som har et tydelig prosjekt og en tydelig fiende å overvinne. Julie nøler og kaver, hun har ingen retning.
Debatten om hun er troverdig eller ikke, sjarmerende rotete eller irriterende passiv, sier noe om hvor mange fragmenter av et menneske den enkelte tilskuer tåler før han eller hun begynner å tenke at det ikke henger på greip. Det er ikke et spørsmål som har noen fasit, men der flere forskjellige svar kan være interessante og verd å tenke nærmere over.
Da jeg selv så «Verdens verste menneske» tenkte jeg ikke så mye over om Julie var aktiv eller passiv, grunn eller dyp.
Det som slo meg, var forholdet mellom liv og død, mellom den uunngåelige, uoverstigelige avstanden mellom det å ha alle muligheter, i alle fall tilsynelatende, før du plutselig ikke har noen. Et kjeklete romantisk forhold som varte i noen år, som var ment å være et av flere, blir plutselig livets eneste, og dermed største, kjærlighetshistorie.
Rekker egentlig noen å bli noe mer enn en skisse av et menneske, før det hele er over? Dette alvoret sniker seg gradvis innover «Verdens verste menneske», men uten å tynge den ned.
Hvis den skulle vinne en eller to Oscar-statuetter i natt, er det nok på grunn av dette: at den minner om det eksistensielle alvoret i alle ting, også i den retningsløse virringen rundt i livet, den som kan være så frustrerende både for den som virrer og den som ser på.
I Norge har «Verdens verste menneske» solgt 254.952 kinobilletter.
Les også:
