NRK Meny
Kronikk

Har vi ham nå?

Etter å ha lest Elisabeth Skarsbø Moens bok vet vi mer om hvor politikeren Ola Borten Moe kommer fra. Men vi vet like lite som før om hvor han går.

Ola Borten Moe

Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe forteller en rekke nye detaljer om Ola Borten Moe, men lider under mangel på etterprøvbarhet og er til tider spekulativ, skriver kommentator i NRK Trine Eilertsen.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

I første kapittel av boken «Ola Borten Moe – portrett av en pløyboy», varsler Elisabeth Skarsbø Moen at hun vil forklare hvorfor Borten Moe ikke blir å se Stortinget fra høsten. Det er en krevende ambisjon, gitt at Borten Moe selv ikke bidrar til boken. Men varselet frister: her skal vi få vite mye vi ikke visste fra før, og med omskrivingen av «playboy» i tittelen, er forventingene klare.

Vi får ikke vite mye vi ikke visste fra før. Vi får vite noe, som at Borten Moe ikke har verdens beste dømmekraft i festlig lag med en journalist. Vi blir også minnet om Borten Moes mange politiske u-svinger og filskifter, og hvordan disse har bragt ham stadig høyere opp i makthierarkiet. Dessuten blir vi kjent med noen flere detaljer rundt det elendige forholdet mellom nestleder Borten Moe og partileder Liv Signe Navarsete.

Spillet om Vigdenes og Borch

Beskrivelsen av spillet rundt Borten Moes politiske rådgiver Ivar Vigdenes er illustrerende. Senterpartiet og Navarsete hadde behov for å bytte ham ut med en rådgiver fra en annen kant av landet. Regjeringsapparatet var blitt befolket med i overkant mange trøndere. Det sa Borten Moe seg etter sigende først enig i. Men da Navarsete like etter havnet i en ny storm, på grunn av den angivelige utskjellingen av Senterungdomsleder Sandra Borch, snudde Borten Moe, og insisterte på å beholde Vigdenes som rådgiver.

Vi får ikke vite mye vi ikke visste fra før. Vi får vite noe, som at Borten Moe ikke har verdens beste dømmekraft i festlig lag med en journalist.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Slik episoden beskrives i boken, kan den ikke leses som annet enn en velplassert ydmykelse av egen partileder. Stemmer episoden, forteller det om en politiker som der og da setter eget behov for å markere styrke foran både partiets og partileders interesser. Det er et interessant eksempel på det «avklarte forholdet» mellom de to toppolitikerne.

Etterprøvbarheten glipper

Slike fortellinger hører hjemme i en bok som lokker med avsløringer, og vi skulle så gjerne hatt flere av dem, og fortrinnsvis enda mer betydningsfulle. Utfordringen er at boken opererer i en uklar sjanger, noe som gjør at forventingene til den endres underveis, og vanskelig kan oppfylles.

Når en erfaren journalist gir seg i kast med en sentral politiker, er det fristende å forvente et gravende prosjekt, som avføder avsløringer og ny informasjon. Skarsbø Moen gir oss litt av dette, men historiene svekkes av kildegrunnlaget, i hovedsak anonyme intervjuer og kjente saker fra media.

Boken selges heller ikke som et stykke gravende journalistikk, men som en portrettbok. Likevel, det fritar ikke forfatteren fra ethvert krav om etterprøvbarhet, selve adelsmerket til troverdig journalistikk. Flere av historiene hadde stått vesentlig sterkere med flere åpne kilder, som for eksempel historien om Borten Moes forhold til Det norske oljeselskap.

Slik Borch-episoden beskrives i boken, kan den ikke leses som annet enn en velplassert ydmykelse av egen partileder.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Det fremstår som spekulativt når forfatteren insinuerer at Borten Moe og Olje- og energidepartementet har tatt beslutninger i løpet av en toårsperiode som nærmest er direkte årsak til at hans venn Erik Haugane i Det norske oljeselskap er blitt rik. Sammenfall i tid, ja, men årsakssammenheng? Det siste krever en annen grad av belegg. Lisensene som gjorde Haugane rik ble eksempelvis delt ut før Borten Moe ble statsråd.

Ingen åpne kilder

Borten Moe ligger også i eiendomsstrid med naboene. Forfatteren er klar på hva hun mener er rett og galt her, men der sakene ligger i dag, er ikke det så åpenbart. Kanskje ville det være mer naturlig å bruke så mye plass på disse sakene senere, når de faktisk er avklart.

Det er spennende og bra at vi får stadig flere bøker fra vår politiske samtid. Det er også åpenbart mer strevsomt å finne åpne kilder til historier som er så ferske og levende, enn til historier som er gamle og parkerte. Forfatteren stiller seg imidlertid lagelig til for hogg når ingen av kildene er åpne.

Stemmer det hva Moen skriver, forteller det om en politiker som der og da setter eget behov for å markere styrke foran både partiets og partileders interesser.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Boken fremstår tidvis som en kommentarbok, som er en grei sjanger å operere i, når premisset er klart. Da samler forfatteren inn informasjon fra ulike kilder, kobler det til informasjon hun har, eller finner, og deler sine refleksjoner med leseren. Da er avtalen med leseren at innholdet er og blir forfatterens vurderinger og konklusjoner, og ikke kan leses som noe annet.

Forstår vi mer?

Skarsbø Moen er en god politisk observatør, og skjønner uten videre hvilke deler av de politiske prosessene som er interessante å løfte frem. Hun har også brukt tid på å sette seg grundig inn i eksempelvis oljepolitikk, og får dermed frem nyansene i de ulike standpunktene både i Senterpartiet og i Ola Borten Moe. Det styrker boken som analysebok. Men, igjen, premisset for konklusjonene hennes kunne vært enda klarere, og skiftene mellom anonyme intervjuer, analyse, kommentarer og egne frittstående konklusjoner blir for tilfeldig.

Det fremstår som spekulativt når forfatteren insinuerer at Borten Moe har tatt beslutninger som nærmest er direkte årsak til at hans venn har blitt rik.

Trine Eilertsen, kommentator i NRK

Etter 143 sider må man spørre seg: Forstår jeg nå mer av hvorfor en av landets mest sentrale og ambisiøse politikere trekker seg delvis tilbake fra rikspolitikken? Ja, på den måten at Borten Moes egne svar og vurderinger drøftes og fordypes. Nei, hvis målet var å vise frem en politiker som agerer på måter både profesjonelt og privat som står i veien for en videre karriere i partiet. Det er vanskelig å få noe inntrykk av hvordan Senterpartiets egne folk vurderer Borten Moes fremtid, nettopp fordi vi ikke får vite hvem som mener hva.

Og playboyen? Han er det, skal vi ta utgangspunkt i boken, bare journalisten selv som har møtt.