Kronikk

Har jobb, men mangler bolig

Hvis kommunene virkelig ønsker seg flere innbyggere, må de stramme inn boplikten.

Husøy, Træna

Husøy i Træna kommune er et eksempel på et sted som mangler boliger til fastboende, skriver kronikkforfatteren.

Foto: BENJAMIN FREDRIKSEN / NRK

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Det snakkes mye om hvordan pandemien vil påvirke arbeids- og bosituasjon når samfunnet nærmer seg normalen igjen.

Da distriktsdemografiutvalget overleverte sin utredning før jul i 2020, midt i pandemien, kunne man anta at det ville bli presentert konkrete forslag om hvordan distriktet også kunne dra fordel av det vi har erfart under pandemien.

Jeg skulle ønske utvalget hadde litt mer trua.

Under vurdering og anbefalinger i rapporten skriver riktignok utvalget at økt bruk av hjemmekontor og videomøter med stor sannsynlighet vil føre til endringer i folks reisemønster og økt bruk av hjemmekontor kan utvide pendlingsdistansene og de eksisterende bo- og arbeidsmarkedsregionene.

Om kommunen virkelig ønsker tilflyttere må boplikten strammes inn.

Her ligger det et enormt potensial.

Flere og flere har jobbene sine foran en skjerm, på et kontor, ofte i en by. Men med ny teknologi, utbygget fibernett og videomøter har det fysiske kontorstedet blitt mindre viktig.

Mange kan sitte og jobbe hvor som helst, og det betyr også at man kan bo hvor som helst. For unge i etableringsfasen kan hjemmekontor være helt utslagsgivende for om det er realistisk å flytte til distriktet.

Hvorfor er det ikke flere politiske partier som har fremsnakket denne muligheten?

Men for å flytte til distriktet er det ikke bare jobb, men også muligheten for å skaffe seg bosted som er utslagsgivende.

Hus og småbruk som ikke er konsesjonspliktige, går dermed rett over som fritidsbolig.

Avhengig av hvor «perifert» stedet er, vil boligmarkedet fortone seg noe annerledes. Ofte blir eiendommer omsatt utenfor det åpne markedet. Og en del eiendommer kommer aldri for salg, som historien fra Træna nå nylig har vist.

Det finnes mange attraktive eiendommer som står tomme. Som kunne vært brukt som helårsboliger, men som i stedet brukes som feriebolig. Konsekvensen av at disse ikke blir solgt er at stedet mister et potensielt bosted for folk som ønsker å etablere seg.

Det er tydelig at det er for enkelt å sitte med eiendom man ikke har tenkt å bo i.

Her har kommunene et klart ansvar for å følge opp boliger som ikke blir brukt til helårsbolig, samt å bruke mulighetene som ligger i konsesjonsloven aktivt.

Å unngå bo- og driveplikt er tydeligvis mulig, og å oppfylle pliktenes varighet er for mange oppnåelig, med den hensikt å holde på eiendommen som et feriested eller sekundærbolig.

Det er tydelig at det er for enkelt å sitte med eiendom man ikke har tenkt å bo i.

Enkelte kommuner har innført boplikt, og det er i stor grad sammenfallende i områder med dyre fritidseiendommer, eller der frykten for at eiendommene vil bli brukt som fritidsbolig.

Uten boplikt ville man risikert at langt flere eiendommer ville vært fritidseiendommer. Dette gjør det likevel ikke umulig å unngå pliktårene.

Hovedregelen med fem år kan høres mye ut. I praksis bare fire år, da ett år kan brukes til oppussing. Barn kan også stå som folkeregistrert der mens de studerer eller avtjener verneplikten.

Med dagens jobbmuligheter er det også mulig å oppfylle årene, for så å returnere til opprinnelig bosted. Eller boplikten kan oppfylles med utleie.

Hus som går i arv kan som hovedregel disponeres som fritidsbolig.

Men de fleste av landets kommuner har ikke boplikt, som med en enkel søknad til kommunen kan gjøres til fritidsbolig.

For det finnes mange attraktive eiendommer, som står tomme.

Hus og småbruk som ikke er konsesjonspliktige, går dermed rett over til å bli fritidsbolig. Med konsekvensene nevnt over, gir dette døde tettsteder og distrikter. Hus som står tomme, gir inntrykk av at distriktet er fraflyttet og forlatt.

En eiendom der det ikke bor folk genererer liten inntekt til kommunen, ingen barn i skole eller barnehage og ingen inntekter i lokalbutikkene. Eiendommer i distriktet som benyttes som fritidsboliger gjør det heller ikke attraktivt for familier å etablere seg der.

Så der er vi. Flere jobber som kan flyttes ut til distriktet, men hus som ikke er til salgs.

Da blir alternativet å bygge nytt, der byggekostnaden ikke alltid gjenspeiles i markedsverdien etter bygging. Å benytte seg av eksisterende bygningsmasse er økonomisk og miljømessig mye gunstigere. Å bygge nytt er også en stor beslutning, og ikke noe de fleste gjør uten å ha prøvebodd på stedet først.

Mange kan sitte og jobbe hvor som helst, og det betyr også at man kan bo hvor som helst.

Om kommunen virkelig ønsker tilflyttere må boplikten strammes inn. Lovverket gir kommunene muligheten til å innføre nedsatt konsesjonsgrense, såkalt nullgrense på alle eiendommer.

Dette bør også gjelde arvede hus.

Da ville eiendommene enten bli bosatt eller komme ut på markedet, slik at andre har muligheten til å kjøpe.

Det burde være en selvfølge at man ikke kan eie helårsbolig med den hensikt å bruke den som fritidsbolig.

I stedet for å rive bygg som demografiutvalget påpeker, burde man heller fokusert på å få folk i husan, som de sier i nord.

Tatt vare på eksisterende bygningsmasse. Tatt vare på lokalsamfunn. Gitt distriktet en sjanse.

Men da må det være mulig å skaffe seg en bolig.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 19.06.2021
1 063
Smittede siste 7 dager
39
Innlagte
790
Døde
2 122 782
Vaksinerte