Hopp til innhold
Kronikk

Har jeg rett til å være deprimert?

Jeg hadde en lykkelig barndom og ble ikke mobbet. Det var min egen skyld at jeg ble deprimert – trodde jeg.

Christopher Groos

Christopher Bringsverd Groos er med i NRKs nye dokumentarserie «Jeg mot meg», som handler om unge mennesker som blant annet går i gruppeterapi for å få hjelp med psykiske plager. Her forteller han sin historie.

Foto: Andris Søndrol Visdal

Jeg har vokst opp i en kjærlig familie, der alle alltid har vært der for hverandre. Jeg hadde ingen traumatisk opplevelse, jeg ble ikke mobbet og jeg hadde ikke problemer på skolen.

Likevel ble jeg dypt deprimert. Jeg unngikk sosiale sammenkomster, tenkte konstant på hvor håpløs og patetisk jeg var og hadde ofte tanker om å ta mitt eget liv. Jeg skammet meg over at jeg hadde disse tankene. Skammen gjorde alt vondere. Det hindret meg i å åpne meg for andre, noe som gjorde at ensomheten ble til en sterk del av sykdommen min. Det ble en ond sirkel der sykdommen fikk meg til å skamme meg over sykdommen, som igjen gjorde sykdommen verre.

Vennegjengen min, som jeg hadde knyttet sterke bånd til gjennom hele barndommen, ble plassert i en annen klasse enn meg.

Uflaks, uvitenhet og tilfeldigheter

Jeg har tenkt mye på dette nå som depresjonen har roet seg en del. Jeg ser at mange gjemmer seg på grunn av skam, på grunn av fordommene samfunnet har rundt psykiske lidelser og på grunn av hvor tabu dette har vært i sosiale medier. En kjent oppfatning er at psykiske lidelser dukker opp etter konkrete hendelser eller en vanskelig barndom. For meg var det aldri sånn. Min sykdom ble dyrket av uflaks, uvitenhet og tilfeldigheter.

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble klassene fra barneskolen byttet om på. Vennegjengen min, som jeg hadde knyttet sterke bånd til gjennom hele barndommen, ble plassert i en annen klasse enn meg. Jeg klarte ikke å holde følge med dem og havnet sakte, men sikkert utenfor. Jeg gjorde mitt beste for å få nye venner i den nye klassen, men endte opp med å bli for påtrengende.

Jeg unngikk sosiale sammenkomster, tenkte konstant på hvor håpløs og patetisk jeg var og hadde ofte tanker om å ta mitt eget liv.

Helt alene når jeg kom hjem

Da jeg begynte på videregående skole, skjedde det på nytt: Ny klasse, ny skole og ingen kjente jeg kunne holde fast i. Jeg begynte å bygge en forsvarsmur som skulle hindre meg i å bli skuffet dersom vennskap ikke endte opp slik som jeg ønsket. Jeg lukket meg inne, og de få vennskapene jeg knyttet holdt seg innenfor skoleveggene. Andre året på videregående begynte jeg på en ny skole igjen og det samme gjentok seg tredje året også. På denne tiden var jeg for opptatt med skole, jenter og det å vokse opp til å innse at noe var galt.

LES OGSÅ: Intervju med Christopher om å være deprimert

Det var ikke før jeg begynte i Forsvaret at jeg innså hvor ensom jeg hadde vært. Forholdet til en jente hadde akkurat tatt slutt, og jeg var helt alene når jeg kom hjem i helgene.

Jeg husker følelsen av å sitte på rommet i leir i hverdagene og alle rundt meg som snakket om hvor deilig det skulle bli å reise hjem i helgen for å treffe venner og dra på fester. Jeg gråt på rommet mitt mens jeg bladde gjennom Facebook-vennene mine for å se om det fantes en person jeg kunne ringe.

Jeg gråt på rommet mitt mens jeg bladde gjennom Facebook-vennene mine for å se om det fantes en person jeg kunne ringe.

Vær åpen

Det var sikkert flere som hadde satt pris på at jeg sa hei og ville finne på noe, men det var ikke sånn jeg følte det da. Jeg følte meg uvelkommen, ingen likte meg, noe var galt med meg, ettersom jeg ikke hadde venner som alle andre. Jeg følte meg ensom, patetisk og håpløs. Disse følelsene utviklet seg til depresjon, en lyst til å ta sitt eget liv. Jeg klarte ikke å se en vei ut av hullet jeg hadde gravd for meg selv.

Det var ingen sin feil at jeg endte opp sånn. Jeg hadde ingenting jeg kunne skylde på. På den tiden fikk det meg til å tenkte at det var min feil. Det var skamfullt. Jeg fortalte det ikke til noen. Om det er en ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort, så er det å fortelle det til noen. Å holde på disse følelsene alene er uutholdelig. Jeg endte opp med å besøke legen min etter en kveld der jeg googlet måter å ta livet mitt på. Legen overførte meg til en psykolog. Der fikk jeg hjelpen jeg egentlig hadde trengt for lenge siden.

Budskapet mitt er at det er ingen skam i å føle de følelsene man føler. Det kan ingen av oss noe for. Skammen forsterker bare negativiteten. Vær åpen så fort du kan. Fortell det til en venn, dine foreldre, helsesøster på skolen, HMS-ansvarlig på arbeidsplassen din. Hvem som helst rundt deg som du tror kan hjelpe deg.

Fortell det til noen.

Kronikkforfatteren er med i «Jeg mot meg», en norskprodusert serie i åtte episoder. Her kan du se serien når den blir tilgjengelig fra og med mandag 4. april:

Premiere! Norsk dokumentarserie. Åtte unge mennesker har dokumentert sine psykiske utfordringer, gjennom egne videodagbøker. Angst, ensomhet, treningsforstyrrelser, rusproblemer... Nå møter de hverandre for første gang til samtaleterapi med psykolog Peder Kjøs, og alle har store forventninger. Vi blir kjent med Anders som sliter med tvangstanker tilknyttet trening og mat, Malin som er sykemeldt på grunn av panikkangst, og Kira som har sykdommen ME. (1:8)

NRK Ytring vil ha de unges historie! Er du ung og har livet foran deg, men sliter med press og stress i hverdagen? Har du psykiske utfordringer? Skriv din historie til ytring@nrk.no.