I England sier man at «Football is the working man’s ballet». Fotball har vært sporten alle har hatt råd til å delta i, også de fattige. Det har vært en lavterskelsport.
Antallet barn i Norge som lever i familier med vedvarende lavinntekt er ifølge Bufdir 115 200. Vi vet at fattige barn i mindre grad deltar i organiserte aktiviteter enn andre barn. Vi vet også at innvandrerbarn er overrepresentert blant de fattige barna.
Fotball er en glimrende integreringsarena, fotball er et språk som alle forstår.
Mange barn drømmer om å bli proff i fotball. Man skal ikke vekke et drømmende barn. Når voksne får høre om barnas drømmer omgjør noen disse drømmene til mål. For å nå målene innfører man voksenlivets virkemidler.
Det kan bli barnets mareritt. Barn er ikke små voksne.
For at fotballklubbene skal virkeliggjøre målene foregår det en snikende profesjonalisering, også i barnefotballen.
Fordi spillere i utlandet har bakgrunn fra fotballakademier med betalte trenere, tror mange at vi må gjøre det samme her. At vi må plukke ut tidlig og spesialisere barna fra 6-årsalderen.
I andre land må barna være gode tidlig og velge idrett tidlig. Fordi fotball er en sport for de utvalgte. Det er en problemstilling den norske inkluderende idrettsmodellen heldigvis ikke må forholde seg til.
Jeg har ikke hjerte til å velge bort et barn med drøm i blikket. Anlegg, utstyr, betalte trenere, treningsleirer i inn- og store utland kommer heller ikke uten en pris.
Dersom denne prisgaloppen ikke bremses, risikerer Fotball-Norge at mange barn må stå på utsiden av stadion og titte inn. Fordi prislappen for deltagelse har blitt for høy. Hvis det skjer, har fotballklubben gått både moralsk og finansielt konkurs.
Uansett om man selekterer tidlig, velger bort de spillerne som ikke er synlig gode allerede i fotballivets begynnelse og i tillegg kaster de fattige barna ut av stadion vil det ikke bli flere spillere i Elite og Toppserien. Det blir bare en mulighet som færre kan drømme om. En god fotballklubb har tilbud fra barn til senior som alle spillere, også de fra familier med vedvarende lavinntekt, har råd til å være med på.
Jeg frykter at de norske klubbene skyter seg selv i skuddfoten og innfører kostbare akademiliknende modeller slik at det blir stadig dyrere å spille fotball. En utvikling fra «klubben i mitt hjerte» til «klubben i pappas lommebok».
Adjø klubb, velkommen marked.
Fotballen er i ferd med å endre seg fra å være en allemannssport for spillere med turnsko og Tommy-leggskinn til å bli en idrett med behov for ressurssterke foreldre.
Hvis det koster så mye at bare middelklassebarn kan være med er det ikke en kvalitetsklubb, det er en butikk. Er fotball i ferd med å bli en rikmannsbarnssport?
Voksne er nærmere døden enn barn og har dermed mindre tid å miste. Noen voksne vil avlive barndommen, og stille samme krav til barn som til voksne. Fjerne leken for å produsere framtidas spillere i «profesjonelle» akademier.
Alle involverte i barnefotballen skal opptre som riddere med to rustninger. Den ene skal utruste deg til å gå i krigen for barna, du skal gi dem en barndom.
Den andre rustningen skal krige for riktig fotballtrening. Da må man vite hvordan barn lærer, man må vite hva fotballferdighet er, man må kjenne til hvilke ferdigheter som skal prioriteres i barnefotballen og hvordan man skal tilrettelegge for det.
De involverte ridderne skal være fotballens voktere også. Riddere i dobbel rustning. Ansvarlige voksne som skal beskytte barndommen. Kloke voksne som skal beskytte fotballen. En del av denne kampen er å beskytte prisen for deltakelse.
På en av våre treninger foreslo en gutt at vi kunne spille de rike mot de fattige.
Barna vet. Vi voksne behøver ikke å gni det inn.
Anders Jacobsen er lærer, fotballtrener og forfatter av boka «Hjelp, jeg har blitt fotballtrener» Han er tidligere proffspiller i flere norske og engelske klubber.
