«Svimlende summer», «millionklassen», «skandale», «mer enn 80.000 på en låt», «idioti», «press» og «galskap»... Det hagler som vanlig gladgloser på denne tiden av året. Tradisjon tro får vi servert skrekkhistorier om klysete gjenger fra både øst og vest, oftest mest fra vest, som hårreisende nok bruker penger på en tre uker lang fest. Fysjameg!
Med nye «avsløringer», enda høyere budsjetter enn i fjor og med både øl og musikk, virker disse rullende langtidsprosjektene vi kaller «russebusser» som fluepapir på tabloidpressen. Ja – det brukes penger. Nei – det er ikke sikkert det er helt som da du var ung, og nei – det er ikke sikkert du forstår hvorfor eller hvordan.
Hvert eneste år fremstilles russen sjeldent ensidig. Forståelig nok, hovedaktørene er 19 år selv, og hvem gidder vel egentlig å identifisere seg med dem? Sånn rent bortsett fra at de fleste har et romantisk forhold til sin egen ungdomstid, er svaret på spørsmålet «ingen».
LES OGSÅ: Bruker opp mot 150.000 på russelåter
Kjenner ikke russebusskulturen
For det første er det spesielt at pengebruken i seg selv omtales i så stor grad. Er det ikke hver sin sak hva deres respektive midler brukes til? Det blir jo sjelden avissaker av hva naboen bruker på sin årlige sommerferie, selv om den kanskje kan måle seg kostnadsmessig mot enkelte russebusser, og bare varer i to uker? Hvorfor er dette prosjektet så mye mer skandaløst å bruke penger på?
Som artist har jeg hatt gleden av å være i direktekontakt med ungdom og deres miljøer nesten i hver avkrok av landet. Men jeg har aldri lest de store overskriftene om hva som faktisk brukes på senkesett, neonlys, felger og bilstereo i enkelte områder.
Mange ganger har jeg blitt hentet i biler som både i innkjøp og i rene påkostninger og tilpasninger koster flere ganger det selv de ivrigste bussrussene bruker på disse tre ukene. Uvant for meg, og annerledes, ja jøss – men har jeg noe imot det? Selvsagt ikke, alle vet at mangfold og forskjellige kulturer styrker oss samlet. Og enda viktigere, har jeg noe som helst med det? Selvsagt ikke.
LES OGSÅ: Foreldre blir med i russebussen
Mange vil kontre med at russetiden bare varer i tre uker, mens en bil forhåpentligvis varer mye lenger.
Det viser bare at man ikke kjenner russebusskulturen godt nok.
LES OGSÅ: Det smarte med russebusser
Det får da være måte på
For det andre: De som bruker mest penger, bruker også mest tid. 50.000 fordelt på tre år ser kanskje ikke så ille ut? For prosjektet, dette enormt morsomme, lærerike prosjektet som russebuss er for mange, varer nettopp i opptil tre år.
Uten å tråkke rett inn i «døgnåpent alkoholsalg og fri sprit»-stereotypen, er det kanskje et poeng – vårt behov for å ødelegge/hindre/begrense enhver opptakt til en god offentlig fest.
Jeg sa en gang for å sette det på spissen, at dersom det verdenskjente karnevalet i Brasil hadde oppstått i Norge, ville danserne vært bøtelagt, kjøretøyene ulovlige og alkoholen inndratt lenge før tradisjonen nådde Svinesund. Så gøy skal vi nemlig ikke ha det her oppe på berget. Det får da være måte på.
Russetiden er kanskje pubertal, barnslig og rølpete, men den er så nær vi kommer en happening av en tradisjon, som kids faktisk syns er kult, og som sprer glede til barnslige i alle aldre.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Kreativt prosjekt med samhold i bånn
Et slags affektskriv så langt, dette, men la gå. Kjernen for meg er hvor ekstremt nyttige russebussprosjektene faktisk også er. For første gang, i løpet av den 13 årige skolegangen vi har her i landet, kommer elever og unge voksne i kontakt med fenomener som reglement, kontrakter, frister, lister og godkjenninger på papirsiden.
Samtidig får de bryne seg på mellommenneskelige ting som samhold, lojalitet, hemmeligheter, kameratskap, utfordringer, beslutninger, demokrati og det å være løsningsorientert, alt ofte i situasjoner med lite søvn og lave temperaturer.
Man får utfolde seg kreativt, og mange finner først her ut hva de er hugget ut til å være. Noen lager popmusikk som de får vist frem til massene, andre oppdager en dekoratør eller malermester, og mange finner tømreren i seg. Man lærer seg at ved å sitte tre ganger i uka i kassa på Rimi (som jeg selv gjorde), kan man finansiere moro som ligger frem i tid. Dette krever ikke bare et budsjett på hver enkelt buss, men for hvert enkelt bussmedlem. Langtidssparing altså. I praksis.
LES OGSÅ: Hva har russen og påfuglen til felles?
Man lærer mye om hva som er verdt å bruke pengene på, hva man selv liker, og hva man ikke bryr seg om. Hele prosjektet sveiser ubrytelige bånd mellom de som er med. Det hele starter for de fleste i første klasse på videregående skole, med ukentlige, strukturerte møter, målsettinger og milepæler nedsettes i fellesskap – samtidig som det jobbes med sponsorater, rabattavtaler, resirkulering av byggematerialer, for ikke å nevne alle dugnadene.
LES OGSÅ: Hvorfor utelukkes foreldrene?
«Russeidioti»?
Den sømløse overgangen fra BedØk3 og Nyere Historie inne i klasserommet, til svippturen til veivesenet, møtet med politiet, eller erfaringene med hvem som er kjeltringer og hvem som er seriøse aktører av ulike leverandører, og selvsagt prisforhandlingene – det er jo som om rektor selv skulle ha funnet opp russebusser som en siste vårklargjøring før voksenlivet inntrer.
Og til hvilken pris? Hvis hver deltaker la 80.000 i potten, hadde du fått Norges feteste russebuss. Del dette på tre år. I underkant av 27.000. La oss klinke til og si at denne skoleeleven på mellom 16 og 19 år betalte 50 prosent i skatt – da er årsinntekten 50.000. Og da sløser du når først russetiden kommer. Altså – under 1000 kroner i uka i inntekt – gjennom tre år, og du får overskriften «russeidioti» i trynet i landets største medier som flittig, langtidssparende 19-åring. Hvem lurer hvem?
Da jeg selv var liten sov jeg lite i mai måned. Ikke fordi russen holdt meg våken, men fordi jeg holdt meg våken for russen. Drømmen om å få høre den brumlende, skumle men forlokkende bassen. For kanskje å se hvilken buss som dundret forbi. Nå tar jeg meg ofte i å stå på verandaen og høre på noens uvurderlige ungdomsminner utfolde seg der ute. Hvordan noen får seg til å ringe til politiet og klage på dette er vanskelig for meg å forstå. Kan vi ikke ha én tradisjon vi faktisk dyrker her i landet?
Vekk meg mer enn gjerne natt til 17. mai. La det lukte diesel, piss og øllete fyll. La fløytene pipe og de hese stemmene rope – norsk springbreak er i hvert fall jeg stolt av. Og få for guds skyld uteanleggene tilbake på takene – kanskje de kan overdøve disse overdøve, årlige hylekorene.
