Sist torsdag satte Oslo ny varmerekord for juli med 33,4 grader. Det skjedde bare få dager etter meldingen om at årets juni måned er den varmeste som er målt globalt siden pålitelige målinger startet i 1880.
Disse rekordene er ikke viktige i seg selv. De betyr noe fordi de inngår i et større bilde. I 352 måneder på rad har den globale gjennomsnittstemperaturen vært høyere enn snittet for perioden 1950 til 1980. Hvis du er født etter januar 1985 har du med andre ord ikke opplevd en eneste måned som har vært kaldere enn normalen!
Hvis utslippene av klimagasser fortsetter å vokse som i dag vil det som er ekstremt nå blir den nye normalen. Sommeren 2003 er den varmeste som hittil er målt i Europa. Mellom 20.000 og 70.000 mennesker døde som en følge av hetebølgene den sommeren. Innen år 2040 kan dette være en typisk sommer i Europa: Halvparten av somrene vil være like varme som – eller varmere – enn sommeren 2003.
HØR OGSÅ: Kronikkforfatteren på Nyhetsmorgen
Håp under overflaten
Temperaturen øker. Vi har ikke lyktes med å redusere de globale utslippene av klimagasser. Tvert imot øker de raskere nå enn før, på tross av økt internasjonalt fokus på klimapolitikk. Vi er derfor på vei mot en framtid der det som er ekstremt nå vil bli den nye normalen.
Betyr dette at vi utelukkende burde konsentrere innsatsen om å tilpasse oss klimaendringene slik at vi kan leve best mulig med dem? Klimatilpasning er og må fortsatt være en viktig del av klimapolitikken, men til tross for stadig nedslående nyheter om økte globale utslipp, så lurer håpet om å redusere utslippene under overflaten.
Sett utenfra kan de globale klimaforhandlingene fortone seg som en langvarig nedtur. Klimatoppmøtet i København i 2009 samlet lederne for de fleste av verdens land, og forventningene til en ambisiøs og effektiv klimaavtale var skyhøye. Det ble ingen avtale i København. I årene etter har nyhetene fra klimaforhandlingene stort sett fortsatt å være nedslående.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Heldigvis er det større grunn til håp enn overskriftene kan tilsi. Det viktigste resultatet av klimaforhandlingene er kanskje ikke hva slags dokument partene kan enes om ved slutten av de årlige forhandlingsmøtene, men at klimapolitikk – på grunn av de internasjonale forhandlingene – settes høyere på dagsorden i hvert enkelt land.
Satser tungt på fornybar energi
Det kanskje tydeligste eksempelet på hvor betydningsfull denne effekten kan være, er EUs klima- og energipakke, som ble vedtatt som en del av EUs forberedelser til toppmøtet i København i 2009.
Kina og USA er de to landene som slipper ut mest klimagasser. Begge landene har vært oppfattet som bremseklosser i klimaforhandlingene. Like fullt skjer det store endringer nasjonalt.
Kina er i ferd med å prøve ut ulike systemer for kvotehandel med klimagasser sju steder i landet. Dette er ikke utprøving i liten skala. De syv systemene dekker til sammen 19 prosent av Kinas CO2-utslipp, noe som tilsvarer utslippene til Tyskland, Storbritannia og Frankrike til sammen. I 2018 kan Kina ha et nasjonalt kvotehandelssystem på plass. Kina satser også tungt på fornybar energi. I 2013 investerte Kina 54 milliarder dollar i fornybar energi, og det utgjorde 30 prosent av den nye kapasiteten til å produsere strøm det året.
I juni kom de amerikanske miljømyndighetene med et utkast til regulering av kraftverk. Forslaget legger opp til å kutte utslippene med 30 prosent fra 2005 til 2030. Dette skjer på toppen av at amerikanske utslipp allerede har gått ned med 10 prosent fra 2005, takket være en kombinasjon av redusert energibruk, nye reguleringer for drivstofforbruk i biler, og overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen.
Veien til Paris
Det er ikke bare i Kina og USA det skjer store endringer i klimapolitikken. En rekke andre land jobber også med ambisiøse planer. Foreløpig skjer det imidlertid ikke mye nok fort nok til at vi har stor sjanse for å nå målet om å begrense oppvarmingen til to grader. De globale utslippene fortsetter å øke. Likevel er det grunn til en viss optimisme. Vi står nå foran to viktige milepæler som kan mobilisere til økt klimapolitisk innsats: Ban Ki Moons toppmøte om klima i New York 23. september i år, og forhandlingene i Paris neste år som etter planen skal resultere i en ny global avtale.
Slike store møter blir ofte bedømt ut fra hva de leverer der og da. Hva står det i slutterklæringen? De som forventer en ambisiøs og effektiv globale klimaavtale vil trolig bli skuffet. De internasjonale prosessene kan sette press på klimapolitikken nasjonalt. De kan også tilrettelegge for å oppnå nasjonale mål ved å skape systemer for internasjonal kvotehandel, eller ordninger for å finansiere klimatiltak i fattige land. De viktigste politiske vedtakene forblir imidlertid nasjonale. Hvis vi skal unngå at dagens varmerekorder blir framtidens normaltilstand, er nøkkelen hva som skjer i nasjonal klimapolitikk.
Kommer Kina til å innføre et landsomfattende system for kvotehandel? Klarer USA å innføre nye og strengere krav til kraftverk? Klarer Norge å innføre nye tiltak og virkemidler som er kraftige nok til å redusere utslippene?
