NRK Meny
Kronikk

Hanekyllinger

Livet er en kamp for de unge guttene.

Skam 3

– Jeg har liten sympati med tølpere og grobianer som synes de er storslagne karer fordi de kan drikke, pule, spy og slåss. Sant å si er jeg ganske redd for dem, skriver psykolog Peder Kjøs i denne kronikken. Bildet er fra 3. sesong av Skam.

Foto: NRK

Du ser det hver gang du går forbi en videregående skole eller et idrettsanlegg, eller bare nedover en bygate: Guttene dytter og slår hverandre, de måler krefter og status konstant, som hanekyllinger. Sett to unge gutter sammen, og konkurransen er i gang umiddelbart. Sånn har det alltid vært. Konkurranseinstinktet ligger i genene våre. Mennesker er flokkdyr, og trenger å vite hvor de har hverandre i hierarkiet. Vi bruker ungdomstiden til å finne vår plass, og til å posisjonere oss så høyt som mulig.

Sett to unge gutter sammen, og konkurransen er i gang umiddelbart

Formelle og uformelle konkurranser gir oss tydelige signaler om hvor vi har hverandre, og motiverer oss til innsats. For det meste er disse konkurransene nyttige eller bare harmløse.

Kan løpe løpsk

Men noen ganger blir konkurransen farlig for ungdommen selv eller for andre. Gutters kniving om posisjoner utarter noen ganger til vold, rusmisbruk, bilulykker, kriminalitet og seksuelle grensekrenkelser. Det finnes en machokultur der unge menn med sterkt markeringsbehov, heftige rusvaner og løpsk seksualdrift ødelegger for seg selv og andre.

Slik har det alltid vært, og det er lett å bagatellisere slik machismo. Gutter er gutter, liksom. De trenger å rase fra seg. Alf Prøysens Snekkersvekara, Lars Saabye Christensens Frognergjeng i «Beatles» og Christopher Nielsens Narvere har alle et latterlighetens skjær over seg, men den virkeligheten de viser til er alvorlig nok.

Veien inn i macho-kulturen går gjennom nederlag

Machismo handler om utenforskap. Veien inn i machokulturen går gjennom nederlag. Du trenger ressurser og ferdigheter for å lykkes på skolen eller i idrett, musikk, politiske partier og høyere sosial kretser. De som mangler disse ressursene prøver å hevde seg i kretser som verdsetter det de likevel har. Noen må søke til fellesskap som verdsetter fysisk styrke, vågemot, evne og vilje til å drikke mye, eller sterk seksualdrift. De som ikke kan hevde seg på fotballbanen klarer alltids å være hooligans.

Utenfor kamparenaen

Men å være hooligan er ikke å være med. Ikke på ordentlig. De er utenfor, og måten de er utenfor på gjør at de bare blir enda mer utenfor. Samfunnet har ikke bruk for hanekyllingene og kampviljen deres. Nettopp de kvalitetene som dyrkes i machokulturen fører til marginalisering i resten av samfunnet. Macho-verdiene begrenser mulighetene til å lykkes på skolen, i jobb og i parforhold. Slike verdier var kanskje verdsatt en gang, i steinalderen og til dels i vikingtiden, men dette hjelper lite for unge menn som skal leve i et høyteknologisk samfunn som krever intelligens og avanserte sosiale ferdigheter.

De som ikke kan hevde seg på fotballbanen klarer alltids å være hooligans

Når vi diskuterer machokultur ender vi oftest opp med to mulige posisjoner. Den ene er at gutter og menn må få lov til å være gutter og menn. Det er samfunnets feil at enkelte gutter mislykkes og ikke finner seg noen god posisjon. Løsningen blir å få flere menn til å jobbe i barnehager og på skolen, at skolefagene bør være mindre teoretiske, eller at vi helt generelt må sette større pris på maskuline verdier. Den andre standardposisjonen er at menn må skjerpe seg. Menn må lære seg bedre selvkontroll og sosiale ferdigheter, de må bli flinkere på skolen, de må betrakte kvinner som likeverdige, osv.

Følg debatten på @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Jeg er naturligvis tilhenger av denne andre posisjonen. Jeg lykkes jo godt i vårt likestilte, teknologiske og sosialt krevende samfunn, mens jeg ville ha klart meg dårlig i steinalderen eller vikingtiden. Jeg har liten sympati med tølpere og grobianer som synes de er storslagne karer fordi de kan drikke, pule, spy og slåss. Sant å si er jeg ganske redd for dem. Jeg liker dårlig å gå forbi gjenger av høylytte unge menn. De kunne så lett ha tatt rotta på meg, enda så mange flere bøker jeg har lest.

Håp for fremtiden

Det finnes ingen vei tilbake til et mannevelde der de såkalte maskuline verdiene igjen kan bli verdsatt, og jeg er glad til. Men det hjelper lite å kreve at de tøffe gutta skjerper seg. I hvert fall kan vi ikke bare avvise dem i overlegenhet og avsky.

Samfunnet har ikke bruk for hanekyllingene og kampviljen deres

Vi vet noe om hva som fører til unge menns utenforskap. Ifølge NOVA-rapport Nr. 5/16 om vold og overgrep mot barn og unge er svak familieøkonomi, foreldres rusproblemer og innvandringsbakgrunn risikofaktorer for utenforskap. Unge som vokser opp i familier med mange belastninger dropper oftere ut av skolen, og har mer psykiske problemer. Mange av de fortapte hanekyllingene har altså aldri hatt noen reell sjanse.

Heldigvis viser NOVA-rapporten at stadig færre barn blir slått hjemme. Innvandrerfamilier følger her den samme tendensen som majoritetsbefolkningen. Unntaket er familier med store problemer, særlig knyttet til fattigdom og rus. Disse familiene er lite påvirkelige for holdningsskapende arbeid og det generelle voldstabuet i samfunnet. Å hindre unge i å falle utenfor, enten det gjelder jenter som blir deprimerte eller gutter som blir voldelige, handler om å finne fram til disse familiene og beskytte barna mot konsekvensene av de voksnes problemer. De vanlige hanekyllingene får bare holde på med sitt. De skikker seg til slutt uansett.