Da jeg jobbet med asylsaker i UDI på 2000-tallet, var det en del av jobben å intervjue de som søkte om beskyttelse. Vi begynte alle møter med et godt håndtrykk. Av de mange hundre jeg har intervjuet, skjedde det en sjelden gang at en mann ikke rakte ut hånda.
Dette var vi forberedt på. Jeg og de kvinnelige kollegaene som snakket sammen om dette, var enige om at vi sto der med hånda utstrakt, til håndtrykket kom.
Sånn måtte det være. Vi var byråkrater, og det var viktig for oss både å vise respekt, og å få det. Håndtrykket uttrykker både likeverd og profesjonalitet. Jeg kan ikke huske at vi tok opp vår praksis med noen ledere. Vi tok det vel som en selvfølge, antar jeg.
Forventer å ha Likestillingsombudet i ryggen
Men la oss si vi tok opp praksisen vår. Og la oss si at lederen hadde sagt at nei, dere skal ikke stå der å insistere på håndtrykk.
La oss videre tenke at jeg sa jo, det må jeg og vil jeg. Og at lederen sa greit, men da passer ikke du til jobben. Vikariatet ditt forlenges ikke.
Om dette hypotetiske eksempelet hadde utviklet seg på denne måten, ville jeg kanskje gått til sak mot arbeidsgiveren. Da hadde jeg ikke vært i tvil om at jeg ville hatt Likestillingsombudet i ryggen, og retten på min side.
Ikke et eneste sekund ville det heller falt meg inn at det kan bli nødvendig å si til en tenåringsjente når hun begynner på videregående og kanskje får en religiøst konservativ lærer, at hun må godta at han bare hilser på guttene på skoleavslutninga, men ikke på henne.
Det skjer igjen
Referansen til Likestillingsombudet kommer av en sak fra i fjor, om en mannlig lærer som bare ville håndhilse på menn. Likestillingsombudet uttalte at ulike måter å hilse på burde være ok. Jeg kjente det gjorde vondt i magen. Kjønnsdimensjonen ble rangert ned i møte med en persons religiøse overbevisning.
Nå har håndhilsing blitt en sak igjen. En dame fra konservative Islamsk Råd tok ikke Kronprinsens hånd da han besøkte moskeen som ble utsatt for terror. Det ble løst slik det måtte der og da, jeg skal ikke si noe om håndteringen.
Det jeg vil si noe om, er håndhilsingsdebatten generelt. Fordi jeg igjen ser at noen, kanskje i likhet med Likestillingsombudet, synes vi burde la det fare. At det er en bagatell.
At det ikke er ment negativt hvis en mann ikke vil håndhilse på en kvinne på grunn av hennes kjønn. At de som opplever det som at deres likestilling må vike hvis den møter patriarkalske konservative religiøse verdisett, lager problem av ingenting.
Debatten blir kvelt
Det kan man mene, men jeg er helt uenig. Jeg vil hevde at du er reaksjonær i saken, og blind for hva det er et uttrykk for. Men så er det de som også mener at det er farlig å diskutere problemstillingen.
At det ikke bør snakkes om, fordi det forer høyreekstremister og fører til hat mot muslimer på den ene siden, og radikalisering på den andre. I tillegg til at religionskritikk (av islam) stort sett er rasisme, og fobi.
Nei, det er ikke saudiarabiske myndigheter som har vært på tråden. Det er norsk-norske som har blitt dytta øra full av likestilling og ytringsfrihet siden før de ble født. Noen sier at nei da, konservativ praksis kan kritiseres, bare ikke akkurat nå. Terrorhandlingen mot moskeen er fortsatt så nær i tid.
Jeg tror ikke helt på forklaringen. Mitt inntrykk er at tidspunktet aldri er rett. Måten er dessuten alltid feil, og kanskje har jeg også feil hudfarge for å diskutere saken.
Forventer likebehandling
Mitt svar er: Jeg ønsker for pokker ingen håndhilsingsdebatt! Dette er en ikke-sak. Jeg forventer at jeg i en formell situasjon, som på jobb, blir møtt på samme måte som en mann. Noe annet er klassisk hersketeknikk etter boka til SV-likestillingsguru Berit Ås.
Jeg henvender meg også til min side i politikken her. Jeg er medlem av Arbeiderpartiet, styremedlem i Holmlia Ap, og heier på rødgrønt flertall. Det er mange viktige saker som forblir uløste. Denne saken derimot, er løst. Helmers tid er for lengst forbi og jeg er for faen ingen lerkefugl!
De på venstresida som i likhet med meg ser at dette handler om likebehandling, er de som har et venstreorientert ståsted jeg kjenner meg igjen i.
Vi har da alltid sett på oss sjøl som de som sto først i rekka med dem som jobber for mer frihet og likhet. Også islam har en frihetskamp, med håp om at konservative og patriarkalske religiøse strukturer skal få mindre grep. De som jobber for mer frihet, skal aldri være i tvil om at de har vår støtte.
I debatten nå har imidlertid til og med organisasjoner som Likestilling, mangfold & integrering (LIM) og Født Fri, hvor enkelte til og med lever med trusler, blitt beskyldt for å bidra til hat. Organisasjoner som jobber mot æreskultur og tvang, for mangfold og frihet, og blant annet snakker på vegne av mange sekulære og liberale muslimer.
Legitim kritikk
Det er baklengs inn i fuglekassa. På lignende måte som varaordfører Kamzy Gunaratnam i vinter spurte om vi «leter etter rasisme» da Stovnerrevyen ble beskyldt for dette, vil jeg spørre: Leter vi etter muslimhat?
Heldigvis er det mange som ser skillet. Og som er tydelige på at religionskritikk er viktig, ikke farlig. Vi har drevet med det i evigheter. Dyttet Pride-flagg på Den norske kirke, innført partnerskapslov, krevd kvinnelige prester og mye mer.
Det er et fåtall som holder på den konservative håndhilsingspraksisen. Man la det være veldig klart: Alle som bor i Norge, er våre folk. Vi skal leve her sammen.
Alle skal behandles med respekt, også dem som ikke håndhilser på det annet kjønn. Men det vil påvirke det profesjonelle samarbeidet, kanskje litt på samme måte som å få en hånd glidende ned på rumpa.
Frie valg
I det private markedet regulerer problemet seg selv. Jeg kan unngå det om jeg vil. Hvis jeg skal kjøpe bil og selgeren ikke vil ta meg i hånda, kjøper jeg bare bil et annet sted.
I offentlige og formelle situasjoner er det noe annet. Forventningen min står ikke i motsetning til respekt for den enkeltes åndelighet. Tro er jo nettopp en privatsak, og den sfæren skal vi beskytte.
Det skal nå lages en handlingsplan mot muslimhat. Det er viktig at den blir god, for hat og høyreekstremisme er så visst til stede rundt oss. Noen utsettes for grusom hets og trusler, vi ser mørk retorikk, og det lanseres forslag man ikke skulle tro kom fra noen som sier de er opptatt av å bevare demokratiet.
Samtidig er det avgjørende at en slik plan er krystallklar på respekten for religionskritikk. Og på hvor viktig det er for demokratiet å adressere frihets- og likestillingsutfordringer, uansett hvor de er. Så tar vi hatet sammen.
Det synes jeg vi kan ta hverandre i hånda på.
