Han klarte ikke to

• Ropstad 6. september om gutteromssaken: Jeg er lei meg for denne saken. Jeg har forståelse for at folk reagerer på dette.
• Ropstad 17. september om skatteplanleggingen: Det var feil av meg, og jeg beklager det. Jeg har forståelse for at jeg har skuffet mange.
• Ropstad 18. september: Jeg har tenkt på situasjonen og vurdert situasjonen i partiet. Helheten i dette gjør at jeg vurderer at det er riktig for meg å tre tilbake.

Det ser fortsatt rart ut at han ikke trakk seg i går. Det virker som om han trodde beklagelsen nok en gang ville bli forstått. I løpet av fredag ettermiddag og kveld ble det synlig for all verden at Ropstads tillit i eget parti var i ferd med å forsvinne under føttene på ham. Selv på hjemmebane i hjemfylket. De som har sett talentet blomstre siden han var i tenårene, vendte ham ryggen når Aftenpostens andre avsløring ble kjent.

Sent fredag kveld, etter å ha meldt avbud til Dagsnytt Atten, kommer Ropstad til den eneste fornuftige og mulige konklusjon. Han må trekke seg. Først ringer han statsminister Erna Solberg, deretter sin første nestleder Olaug Bollestad. Han rådfører seg med noen få, nære.

Han må gå av.

Han går på talerstolen i regjeringskvartalet lørdag klokken to og kunngjør at han trekker seg, både som statsråd og partileder.

Under én uke før landsstyret skal møtes og oppsummere krisevalgresultatet. Under én uke etter at han ledet KrF under sperregrensen.

Gutterommet

Aftenposten skrev at Ropstad i sin tid som stortingsrepresentant var folkeregistrert hjemme hos foreldrene på Moisund utenfor Evje, selv om han eide og leide ut en halvpart av en tomannsbolig på Lillestrøm. Dermed fikk han rett til gratis og skattefri stortingsleilighet i Oslo. Ropstad hadde ikke brutt noen regler, vært åpen om faktiske forhold mot Stortingets administrasjon. Det ble senere kjent at saken hans ikke var unik.

Det etterlatte inntrykket var likevel at Ropstad hadde utnyttet smutthull i regelverk for å berike seg selv.

Sannheten kan meget vel ha vært en historie om en ung representant som ble valgt inn på Stortinget mens han bodde i studentkollektiv, aldri helt endelig konkluderte om han ville gjøre østlending av seg, fant kjæreste og kone og ble gjenvalgt på veien, brått fikk mer ansvar.

Det er lett å se at Ropstad og vokste inn i toppolitiker-på-østlandet-rollen, attpåtil med kone og to barn, raskere og mer uforutsigbart enn han kunne planlegge fra gutterommet. At midlertidige løsninger ble mer langvarige og permanentert, er ingen motsetning til at de må kunne tåle dagens lys.

Ropstads erkjennelse, forklaring og beklagelse i denne saken ble forstått i partiet og til dels av omverdenen.

Skattetilpasningen

Skattegrepet for statsrådsleiligheten fra 2019–2020 virker i mye større grad å være en aktiv handling fra Ropstad selv med et tydelig og for all del forståelig forsett: Å spare skatt. Kanskje så mye som 680.000 kroner.

Da Ropstad ble statsråd meldte han først til Statsministerens kontor at han IKKE hadde boutgifter på sin fortsatt folkeregistrerte adresse hos mor og far. Han fikk opplyst at dette utløste skatteplikt for fordelen av pendlerbolig. Da laget han en avtale med foreldrene om å dekke deler av deres faste kostnader. Vips så forsvant skatteplikten. I mellomtiden får han beskjed om at utgiftskravet likevel ikke er riktig. Dermed betaler han aldri noe til foreldrene.

Ropstad beklager også denne avsløringen. Hvorfor han selv ikke brakte den til torgs i første runde, vites ikke. At han til langt ut på fredag kveld trodde at også denne beklagelsen skulle bli akseptert, virker sannsynlig når man ser på hva han foretar seg. Så endrer noe seg.

I partiet og i hans eget hode.

Lørdag trekker han seg.

KrF kan ikke ha en partileder som beriker seg på skattebetalernes penger, som intensjon eller ikke. Politikken er ikke tjent med at aktiv skatteplanlegging av dem som bestemmer skattenivået, ikke skal få konsekvenser.

Derfor er mange i KrF glade for at Ropstad tok den tunge, alvorlige men også rette beslutningen. For seg selv og partiet.

Idealist og maktpolitiker

Ropstads imponerende karriere i KrF har over tid vist en visjonær og handlekraftig, hyggelig og tidvis søkende politiker i en fascinerende symbiose mellom oppriktig idealist og strategisk maktpolitiker. Ropstad har hatt et bredt repertoar som KrF kunne nytt godt av lenge fremover.

Det har stormet rundt Ropstad fra før han på sjeldent dramatisk vis ble partileder etter å ha seiret mot Knut Arild Hareide under retningsvalget høsten 2018.

Veien videre

KrF var i dyp krise. Nå er de i en dyp krise uten noen som er forberedt på å ha hovedansvaret for å stake ut kurs, bygge lag og definere et politisk prosjekt.

I praksis er det bare nestleder Olaug Bollestad og statsråd Dag Inge Ulstein med faste plasser på Stortinget som kan lede partiet.

De må tørre å ta store, grunnleggende debatter i et parti som over tid har feid mye under teppet av hensyn til husfreden. Gamle standpunkt må veies mot nye velgergrupper. Partiet trenger et verktøy for å håndtere uenighet, bare slik kan man reelt ta valg.

Arven etter Ropstad må være å rydde opp på hjemmebane før man kan erobre verden.

Hva mener partiene om temaer som er viktig for deg?

Partiguiden til NRK gir deg oversikt