NRK Meny
Normal

Han ga seg på toppen av karrieren

Han kalte seg «Hjortefot» i barndommen, etter indianeren i Edward Ellis’ guttebøker, men endte opp som hippien «Pushwagner», med åndskraften «Hariton» som fornavn.

Mottakelse for 250 norske kunstnere og artister

PÅ TOPP: Hariton Pushwagner, egentlig Terje Brofos, ankommer mottakelsen for 250 norske kunstnere og artister i regjeringens representasjonsbolig i september 2017. Det er kulturminister Linda Hofstad Helleland og utenriksminister Børge som er vertskap.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Jeg kalte ham «Hundre og ett» fordi hundre og ett stadig var ute i hans liv, og fordi han minst hadde hundre og ett liv. Meg kalte han «Tom Glup», etter et lovende forfattertalent i Axel Jensens sci-fi-fabuleringer. Han mente det passet ettersom jeg skrev på «verdens beste biografi» – boken om hans liv, som dessverre ikke kom ut før hans død.

Man måtte være godt skodd i møte med Pushwagner. Han kunne sprette fra det ene til det andre, og rase som en virvelvind, helst i retning av kvinner, barn, musikk eller tegneark – eller ut i nattens ensomhet, på jakt etter stillhet og eventyr.

Puswagner

Pushwagner utenfor Kunstnerenes Hus i 2009 etter at det ble klart at han får tilbakeført bildene sine. De tidligere avtalene mellom Terje Brofos (Pushwagner) og Morten Dreyer er ugyldige, konkluderte Oslo tingrett

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Det skjedde alltid noe når han var i slag. Alt fra det mest vulgære, til det mest dypsindige. Og den som ikke fulgte med i timen ble feid til side som åndssvak eller det som verre er. Han tok ikke fem øre for å si, så vedkommende hørte det: «Jeg orker ikke sitte i nærheten av han der, kan du få ham vekk fra meg!»

Men når det dreide seg om kunsten, om dem som elsket bildene hans eller dem som gikk bort til ham på gaten og støttet ham, da var han ydmyk og så lykkelig som et menneske i hans svarte sko kunne være, for han hadde krabbet gjennom helvete.

Å produsere kunst var hans mening med livet. Det var hans meditasjon og livseliksir. Det var da han var hel og trygg. Det var der han så sitt evige liv, han som aldri var sikker på om han hadde morgendagen, og slett ikke trodde på et personlig liv etter døden.

Terje Brofos, som han het helt til det siste, har vært en blanding av myte, oppspinn, smart fantasi og dårlig realitet. En blanding av avledningsmanøver, lureri og ønskedrøm. Til sist var det ønskedrømmen og kvaliteten som vant.

Pushwagner-dokumentar

Pushwagner ser på at Pushwagner-veggen avdukes i Haugesund i forbindelse med dokumentaren om kunstneren.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Men det hele begynte med krig, bombenedslag og angst i et okkupert Norge, der de marsjerende soldatene var så fascinerende at de på et vis tok bolig i hans kunst. Der som servile massemennesker og åndsfattige konsumenter i en myk verden, som i realiteten var hard som bussen som nesten drepte ham lille julaften 1944.

Pushwagner ble altså preget av krigen, av isolasjonen og marerittene som plaget ham etter bussulykken. Han var en outsider fra barnsben av, en hykler, som han selv formulerte det.

Han var en falskspiller som brukte hele sitt kunstnerliv på å deprogrammere seg selv og bli ærlig.

Petter Mejlænder

Han løp for å slippe unna ubehaget i kulturen og sin egen familie. Løp og konkurrerte for å komme vekk fra puslingposisjonen og sin alkoholiserte far. Det drev ham til å bli en av de største unge idrettstalentene på 1950-tallet. Han konkurrerte i alt, men var mest stolt av løpsprestasjonene og junior-NM tennis i 1955, da han kom hjem med en sølvmedalje.

Terje Brofos, også kjent som Pushwagner

Terje Brofos med kunsternavnet Pushwagner ble født på Berg i Oslo den 2. mai 1940. Han er ansett som en av Norges viktigste samtidskunstnere og oppnådde også internasjonal anerkjennelse.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

I desember 1968 ga han opp alt. Han flyktet til Nord-Italia uten penger og pass, for å oppdage at alt var verre der. Da han kom tilbake snublet han over det han siden kalte redningen og forløsningen: forfatteren Axel Jensen. Han som push-et(!) ham inn i en helt ny tegnegramatikk. Den som hentet impulser fra amerikanske tegneserier og popart. Det var omkalfatringen som la grunnlaget for hans hovedverk Soft City og En dag i familien Manns liv. Sistnevnte ble hans spektakulære debut på Henie Onstads kunstsenter i 1980.

Axel Jensen var hans redningsmann, hans venn og guru. De levde sammen på Menorca, i Fredrikstad og Stockholm, og hang sammen i Oslo og London, dit han flyktet midt i arbeidet med Doktor Fantastisk og Soft City, samt en hel rekke andre tegneserieprosjekter fargelagt av en sky med marihuana.

I London fant han sin egen besettende stil takket være et LSD-sjokk og en påfølgende psykose, som sendte ham lukt i dårekisten på Ullevål sykehus. Tilbake i London kjempet han seg ut av den tvangstrøyen ved å tegne mesterverket Selvportrett, som han brukte ett år på å fullføre, uten skisser og hjelpestreker.

Hver eneste tusjstrek gikk rett fra hjernen, ut gjennom hånden til papiret. Slik var hans talent. Det var ubegripelig for hans kunstnervenner.

Petter Mejlænder
Selvportrett

SELVPORTRETT: Hariton Pushwagner foran sitt selvportrett under pressekonferanse på Galleri Pushwagner (Tjuvholmen) i 2010 etter å ha inngått forlik med sin tidligere samarbeidspartner Morten Dreyer

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Alt var så grusomt og satirisk i Pushwagners verden. Det var et raseri og en fortvilelse i ham som måtte ut. Den hadde røtter i barndommen, da pappa sviktet, mamma forlot ham og en venn lurte ham inn i den visse død.

Det var først etter årtusenskiftet han klarte å kare seg opp av det svarte hullet som sugde ham inn i apokalypsen, den han kjente i beinstumpene og profetisk så i den selvdestruktive sivilisasjonen.

Han endte sine dager ved å gi seg selv oppreisning fra intet. Han gjorde det som helt og forbilde. Han som hadde døyvet sin ontologiske angst med amfetamin, LSD og alkohol, ga norske kunstelskere et psykedelisk fyrverkeri av farger, dystopi, liv og humor.

Hans sosiale satire var drepende, men ble en fest, men aldri uten alvorlige og dype personlige undertoner. Dét var Pushwagners mesterverk. Dét var livskunstens siste Selvportrett. Hans største skapelse – hvis vi ser bort fra hans to døtre.

Pushwagner
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Terje Brofoss, også kjent som Pushwagner, døde i dag 24. april 2018. Han ble 77 år gammel.

Nå er det slutt med hans push, men han lyktes i å kapre evigheten med sin kunst. Han ga seg på toppen av karrieren, slikt bare en mester kan, en Hariton. Den gudbenådete, som hadde fylt handlevognen full, slik at den kan pushe alle oss andre inn i skaperverden, den som kan vekke liv i våre mange ubrukte talenter. De som er helt gratis, men som kan redde både verden og oss fra Jobkill, det som skildres i trolig det grusomste krigsmotiv i norsk kunst. For som Pushwagner en gang sa: Det vanskeligste i verden er å forstå seg selv!

Han visste hva han snakket om.

Petter Mejlænder er i sluttfasen med en biografi om Pushwagner og har tidligere gitt ut to bøker om kunstneren.