I en kronikk på NRK Ytring tar FpU-formann Atle Simonsen til orde for å utslette Hamas – en organisasjon som har blitt valgt av et flertall av det palestinske folk på Gaza, enten vi liker det eller ikke. Umiddelbart melder mange spørsmål seg, men framfor å spørre Simonsen om hvordan utslettingen konkret skal skje eller hva han skal gjøre med Hamas på Vestbredden (bombe dem også?), vil jeg diskutere det jeg oppfatter som Simonsens hovedpoeng:
«Hamas er hovedproblemet», ifølge Simonsen. Men Simonsens ensidige vektlegging av Hamas, fordummer debatten. Det er i beste fall naivt å tro at Hamas’ handlinger eksisterer i et vakuum og ikke selv er et resultat av både palestinsk og israelsk politikk de siste 60 årene.
«Hamas bryter våpenhvileavtaler gang på gang», sier Simonsen. Men Hamas har aldri blitt tatt på alvor. Helt siden Hamas' opprettelse i 1987 har de fremmet et forslag om langvarig våpenhvile, og det er ukontroversielt og lite komplisert.
Tostatsløsning
Ifølge Dag Henrik Tuastad ved Universitetet i Oslo, innebærer dette mer konkret «en tostatsløsning hvor Israel trekker seg tilbake fra områdene okkupert i 1967, og hvor partene avstår fra krigshandlinger. Internasjonale observatører overvåker grensene og partene overholder våpenhvilen.»
Hamas' forslag har ikke blitt tatt høyde for av hverken Egypt eller Israel, og de har følt seg forbigått når forslagene har kommet på bordet. Som Tuastad videre påpeker, foreslo Hamas og Islamsk Jihad nylig en våpenhvileperiode på så lenge som ti år, hvor grensene overvåkes av internasjonale observatører.
Samtidig fortsetter Israel en politikk som umuliggjør en fredelig løsning på konflikten. 21 år etter Oslo-prosessen er antallet bosettere på Vestbredden tredoblet. Hvis Israel ønsker en tostatsløsning, hvorfor befolker de da den ulovlig okkuperte Vestbredden med bosettere? Simonsen nevner ikke dette med ett ord.
Kan leve med jøder, ikke okkupanter
Videre forsvarer Simonsen bombingen av Gaza med at «Hamas vil fjerne Israel fra kartet». Are Hovdenak, tidligere PRIO-forsker, har poengtert at dette er et av flere dogmer som står nedfelt i charteret fra 1988, men som Hamas-lederne for lengst har sluttet å referere til. Det tar heller ikke hensyn til utviklingen Hamas har gjennomgått de siste 20 årene. 27. juli i år kunne vi lese at Hamas-leder Khaled Meshaal uttalte at «de kan leve med jøder, men ikke med okkupanter». Dette er et helt ukontroversielt forslag.
Hovdenak har tidligere intervjuet sentrale Hamas-personer om deres holdninger til politisk deltakelse og fredsforhandlinger med Israel. Ifølge ham fremviser de en «temmelig konsistent og pragmatisk holdning til flere av kjernespørsmålene i konflikten (...) samtidig som de har «ambisjoner om å delta i utformingen av det palestinske samfunn innenfor rammen av en palestinsk stat – side om side med Israel».
Kollektiv avstraffelse
Simonsen forsvarer også Israel med et klassisk argument: Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. 30. juni ble tre unge israelere funnet brutalt drept. Hva gjør Israel? Dreper fem og arresterer 400 palestinere, bomber to hus på Vestbredden og begynner bombingen av Gaza. Uten et fnugg av bevis på hvem som stod bak eller rettssak med de skyldige.
Fasiten er over 1.900 døde palestinere. Flesteparten sivile. Hva slags demokrati er dette? Og hvor relevant er det at Israel er et demokrati i denne sammenhengen? En gal handling er fremdeles gal selv om den utføres av et demokrati og ikke av et diktatur.
Det er først når det forferdelige skjer at rettsstaten skal vise sitt sanne ansikt. Dette er ikke rettssikkerhet i praksis men «kollektiv avstraffelse på usikkert grunnlag», som Nils Butenschøn så presist formulerte det.
«Nabolandene til Israel er ikke noe bedre», sier Simonsen. Dette har ingenting med saken å gjøre. Det er sant at mange av nabolandene er mye verre, men Israels handlinger kan ikke forsvares med hva Israel ikke er.
En bastion av frihet?
Simonsen hevder videre at Israel er «en bastion av frihet, omringet av fiender» og at det er «bedre å være muslim i Israel, enn å være muslim i noe annet land i Midtøsten». Men Simonsen bommer.
Hvilke rettigheter arabere har i selve Israel er kun av sekundær interesse når konflikten dreier seg om hvordan Israel opptrer i Gaza og på okkuperte Vestbredden. Her kan vi nevne veier i Hebron der palestinere og jøder må gå på hver sin side, utbyggingen av «jews only»-bosettinger, separasjonsmuren og ID-systemet som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet og militære «checkpoints» med daglige trakasseringer.
For å sitere den israelske Haaretz-journalisten Gideon Levy: «[I] nesten 50 år har et apartheid-regime styrt i de palestinske territoriene som Israel okkuperer. De som vil fortsette å leve på en løgn, kan bare besøke Hebron. Ikke ett anstendig menneske kan komme tilbake fra et slikt besøk uten å vedgå at israelsk apartheid eksisterer».
Hamas er kommet for å bli
Det er neppe tilfeldig at FN-rapporten «Situation of human rights in the Palestinian territories occupied since 1967» fra 2012 konkluderer med at «gjennom en langvarig okkupasjon, med handlinger som utgjør apartheid og segregering (...) er Israels fornektelse av palestinernes rett til selvbestemmelse helt åpenbar». Sa du at Israel var en bastion av frihet, Simonsen?
Simonsen mener at Israel-kritikere må akseptere at staten eksisterer og at de ikke kommer til å dra med det første. Det samme gjelder Hamas: Vi liker dem ikke, men de har kommet for å bli og må anerkjennes som en politisk aktør om det skal være noe håp om fred. Ikke før det skjer vil det bli noen ny fredsprosess i Midtøsten. Løsningen er i alle fall ikke et forsøk på utslettelse.
