Guttene er seks år, og de vil ut. Ut og løpe, ut og leke, ut og spille fotball, ut og lete etter mark. Men de får ikke lov, fordi nå skal vi «utforske eget talespråk og samtale om forskjeller mellom talespråk og skriftspråk». Koste hva det koste vil. Når skal vi innse at dette ikke er et tema for en seksåring?
Noen har så smått begynt å føle seg usikker og verdiløs. De vil ikke på skolen. Noen av dem er fem år og kom nettopp fra barnehagen. Andre er eldre. Fellesnevneren her er at de er små barn, hvor en stor andel av disse er gutter.
De senere årene har det vært et stort fokus på det store frafallet av elever i videregående skole. Rettere sagt, det store frafallet av gutter. Gutter er og har blitt de store skoletaperne.
En rekke tiltak har blitt gjort: Vi har framsnakket yrkesfag og snakket om en mer praktisk tilnærming til fagene. Vi må heller ikke glemme den populære fraværsgrensa som ble innført i 2016, som vi aldri klarer å finne ut av om vi liker eller ei.
Vi har hatt søkelys på forebygging av og sammenhengen mellom skolevegring og psykisk helse, spesielt i videregående skole. Dette er utelukkende positivt, men folkens! Jeg tror vi begynner på feil sted. Vi må begynne med starten, og da med elevens første møte med skolen.
I fjor sommer publiserte VG et mye kritisert velkommen-til-1.-klassebrev som ble sendt ut av en skole i Innlandet. Brevet bestod av en punktvis liste med regler som måtte pugges og memoreres i sommerferien, slik at de skulle være klare til første skoledag.
Heldigvis er ikke dette normal praksis ved norske barneskoler, men det får deg likevel til å tenke. Når skal vi forstå at barn verken lærer eller motiveres til læring gjennom pugging av regler? Denne listen, i tillegg til andre ytringer omkring de sosiale utfordringer i norsk skole som blir publisert, leser jeg som et symptom. Et symptom på at norsk skole trenger hjelp.
Alle barn trenger å føle seg sett og anerkjent av sin lærer. Alle barn trenger å leke, fordi leken er inngangsporten til læring. De trenger en venn.
Barn trenger å utfolde seg fysisk, dette vet vi, men likevel har de fleste skoler totalt to timer gym i løpet av en hel skoleuke. Vi er klar over barnas fysiske så vel som psykologiske grunnleggende behov, men likevel skal alle gjennom et faglig pensum, allerede i første klasse.
Vi roper varsko over den økte forekomsten av atferdsforstyrrelser og psykiske lidelser i den norske skolen, barn som utagerer fysisk og verbalt (dette er blitt helt normalt i norsk skole), og lærere som blir utbrente og slutter fordi de har gitt opp det norske skolesystemet.
Jeg er ikke enig i Frps politikk, men partileder Sylvi Listhaug har et poeng når hun slår alarm om økt skolevold. Venter vi på en katastrofe?
Dette er ikke lærernes feil, ledelsen ved skolen eller foresattes skyld. Dette er et resultat av det norske skolesystemet, som, koste hva det koste vil, skal tvinge alle barn inn i klasserommet på samme premisser, med de samme målene.
Det norske skolesystemet har som mål å få opp snittet når det gjelder barns skolefaglige prestasjoner og ferdigheter. Det snakkes om tilpasset opplæring, men likevel legges det opp til at alle barn er like. Læreren skal gi god og variert undervisning tilpasset ulikt faglig nivå på elevene, i tillegg til å sikre et godt psykososialt klassemiljø og ivareta alle elever uavhengig av individuelle behov.
Dette blir stadig vanskeligere å få til i norsk skole. For i norsk skole ligger ansvaret i klasserommet på én person – læreren. Denne organiseringen endres nødvendigvis ikke om eleven slår, biter eller forulemper medelever og lærere verbalt eller fysisk, for i norsk skole skal alle inn i det samme klasserommet.
Paradokset er at skolesystemet stadig endres. Men det evalueres kanskje for sjelden, eller av personer uten skolefaglig bakgrunn, eventuelt med feil utgangspunkt for evaluering? Som lærer opplever jeg endringene uvesentlige og useriøse sett opp mot de utfordringene lærerne faktisk møter i hverdagen. Så hvor skal vi begynne? Jo, vi skal begynne i første klasse.
Vi skal spørre oss, hva er rasjonale for at små barn skal kunne sitte i ro i en hel time, flere timer hver dag og hver dag hele uken? Hva er rasjonale bak at andreklassinger skal kunne «lytte og samtale om skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk»? Disse to elementene alene, mener jeg er starten på og noe av årsaken til at noen barn blir skoletapere. I tillegg til at skolesystemet er lagt opp til at alle er på samme nivå og dermed har samme mål.
Forskning.no publiserte i 2020 en interessant artikkel om kjønnsforskjeller. Dette er kunnskap vi kan dra stor nytte av i skolen. Jenter motiveres i større grad enn gutter av prestasjoner, komplimenter og ros fra lærer. Gutter motiveres også av dette, men generelt sett ikke i like stor grad.
Ifølge artikkelen motiveres gutter i større grad enn jenter av konkurranse, og de har større behov for struktur og klare mål. Dette må vi lærere være bevisste på i dialogen med guttene, lenge før de står i fare for å falle utenfor systemet.
Vi vet også at barn har behov for mer fysisk aktivitet og praktisk oppgaveløsning slik at flere opplever mestring. Alle klasserom må rustes med flere voksne slik at vi når både guttene og jentene – faglig så vel som sosialt – slik at vi faktisk klarer å møte det enkelte barns behov.
I en skoleklasse hvor alle barn skal inkluderes og ivaretas, må det være nok voksne personer til stede. Dette vil også være en samfunnsøkonomisk god investering. Utviklingen vil ellers gradvis gå i feil retning.
La oss brette opp ermene og begynne arbeidet, med førsteklassingene.
Takk for i dag!
