Gutta som taper

Debatten om skoletaperne førte ikke til noen forbedringer denne gangen heller.

gutte

Det er først og fremst guttene som sliter med skolefagene. Dette har man visst lenge. Men til tross for alle løfter om bedring, har vi fortsatt en skole som passer for akademikere og stillesittere, skriver Ytrings spaltist. (Ill.foto)

Foto: Frank May / NTB scanpix

Torill Olsen er spaltist i radioprogrammet Ytring

Nå har barn og ungdom allerede gått et par uker inn i det nye skoleåret. Debatten om skoletapere, dropoutere og mattekarakterer for lærere har stilnet i mediene. For denne gang.

I mellomtiden fortsetter vi å produsere nye skoletapere og ungdom som kommer skjevt inn i voksenlivet. Verst går det utover guttene.

Det har man vært klar over lenge. Allerede i 1997, da man innførte ett år lenger grunnskole, ble gutteproblemet brukt som argument. At det skulle bli mer tid til læring for dem som ikke hadde så lett for det. Men det har ikke blitt så mye bedre, fremdeles er det guttene som taper.

Ekspertene advarer

Forskerne roper varsku, høyere og høyere. Professor og leder av Senter for praksisrettet utdanningsforskning ved Høgskolen i Hedmark, Thomas Nordahl, sier tydelig ifra: Han tror at rundt 20 prosent av guttene er i en situasjon som gjør at de har og vil fortsette å ha problemer i skolen.

Fremdeles er det guttene som taper.

Det er en uttalelse jeg kan skrive under på.

– Jeg vil ikke gå på skolen, sa en trøtt 9-åring ved frokostbordet en morra. Den gang jeg var småbarnsmor til fire. Jo da, sa jeg travel og fraværende, du må selvsagt på skolen, det er ikke lov å skulke. Dessuten går du jo på skolen for å lære sånn at når du blir stor gutt får du jobb og kan klarer deg selv. Det ble stille, men så sa han:

– Mamma, hver dag jeg går på skolen lærer jeg en ting.

Jeg lyste opp og sa: – Så fint, hva er det?

– Jeg lærer at jeg ingenting kan og at jeg ingenting er verd.

Da begynte jeg å gråte.

Historien er 13 år gammel. Men lite er forandret.

Alle har evner

Det er noe grunnleggende galt med skolesystemet som ikke kan løses med flere år på skolebenken. For det handler om mer enn skolen; Vi har et samfunn som idealiserer og opphøyer mennesker som velger en akademisk karriere. De som ikke følger den veien, blir sett på som tapere. Som en slektning sa til meg for å trøste: Det er ikke alle som har evner.

Det er ikke sant. Det som er feil er at de praktiske, ikke-akademiske ungene ikke blir målt på det de kan. De blir målt på det de ikke kan med et dårlig egenverd som resultat. Det som er galt er ikke ungene, det er skolen.

Det som er feil er at de praktiske, ikke-akademiske ungene ikke blir målt på det de kan.

Den dagen gutten min fortalte hva han lærte på skolen, startet en rundgang i skolesystem og hjelpeapparat. De ble like forferdet som meg. Selv om de ikke hadde midler eller system for å spesialsy et opplegg for min lille gutt, prøvde de virkelig å finne løsninger for vår praktiker av en sønn.

En av de tiltakene var at han fikk være med på et matteprosjekt der ungdommene skulle bygge ei hytte: Han målte, regnet meter og så resultatene i ny bordkledning, listverk og takpapp. På skoleturer ble han bålmester og teltspesialist og skulle noe løftes eller flyttes i klasserommet ble han valgt ut som hjelperen.

Slik fikk han egenverd. Fordi han sa ifra, fordi vi som foreldre tok affære og fordi vi hadde lærere og hjelpeapparat som prøvde å finne fleksible løsninger i en skole som egentlig er stramt designet for akademikere og stillesittere.

Det er opplagt at skolesystemet vårt er modent for store endringer.

Endringer må tvinges fram

Det er opplagt at skolesystemet vårt er modent for store endringer. Det ansvaret skal ikke bare skolen og politikerne bære. Vi kan ikke sitte stille og rope at bare herr stat skal ordne opp. Som mamma og pappa har vi både ansvar og kraft til å presse frem endringer. Og snart er det valg igjen.

For det handler egentlig om at ikke noen barn skal måtte gå på skolen hver dag og lære at de ingenting kan og ingenting er verd.

Følg debatten: Facebook og Twitter