Kommentar

Gullgraverne

«Game of Thrones» har brutt alle spilleregler. Det endte med tidenes fantasy-suksess.

GoT: Night King

Den åttende og avsluttende sesongen av «Game of Thrones» blir utvilsomt et armageddon. The Night King (bildet) er en av seriens mer usympatiske figurer. Suksessen skyldes blant annet noen veldig riktige valg, et rikt persongalleri og god timing, skriver NRKs kommentator Agnes Moxnes.

Foto: Helen Sloan / HBO

Før mai er omme, er Game of Thrones (GOT) historie. Etter ni år, åtte sesonger og 73 episoder har serien definitivt også skrevet filmhistorie. Fra nå av er listen lagt himmelhøyt. Det gjelder måten å fortelle en historie på, visuelle løsninger og størrelsen på budsjettene. Når seriens aller siste sesong starter natt til mandag 15. april, er prisen for hver av de siste seks episodene av GOT på over 134 millioner kroner, ifølge Variety.

Skaperne av serien, David Benioff og D.B. Weiss, har klart å knekke alle de koder man må knekke for å sikre seg trofaste, entusiastiske og betalingsvillige følgere. Nå i mer enn 180 land. Følgere som akkurat nå teller ned dagene til siste sesong, mens de høylytt diskuterer hvordan det hele skal gå. Det blir utvilsomt et armageddon – spørsmålet er bare om den som overlever har noe å gjøre på Jerntronen.

Fantasy er sjablong-sjangeren som aldri var stueren.

Den første koden som ble perfekt knekket, var timingen. TV-serien har vært elsket siden fjernsynets morgen. Den direkte tilgangen til et globalt marked, der seerne selv kan bestemme om og når de vil strømme en ny serie, tok først av i 2013. Da var HBO klar med sesong tre.

Dessuten, Game of Thrones ble stor på den tiden serier fortsatt var et noenlunde oversiktlig gode, som gjorde at de beste av dem fort ble et felles samtaleemne. Hjemme. På fest. På jobb.

Det gikk i House of Cards, Mad Men og Breaking Bad, og da norske Canal+ i mai 2011 – skulle reklamere for sin nye storsatsing Game of Thrones – kalte de den «middelalderens Sopranos»!

Nå har bortimot ett hundre millioner mennesker sett traileren til seriens siste sesong. Tretti millioner betalende så hver av episodene i sesong sju, skriver Washington Post, mens det antas at man må bruke iallfall ti-gangen når man regner antall ulovlige nedlastinger.

Den andre koden som ble knekket var sjanger-valget. I ettertid høres det lett ut å forstå at fantasy var veien å gå for serieprodusenter som skulle satse gigantisk. Men lett? – Nei!

Agnes Moxnes

Agnes Moxnes er kulturkommentator i NRK.

Foto: NRK

Fantasy er sjablong-sjangeren som aldri var stueren. Den som handler om en eller flere nokså uskyldige og vennlige sjeler i en verden av stor ondskap og lav moral. Gjerne lagt til en mørk middelalder der krigene sprites opp med mer krig, svik, overnaturlige evner, drager og demoner.

Altså alt som opponerer mot det kjedelige og rasjonelle hverdagslivet. Dette er en oppskrift som er godt prøvd ut. Som i J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre». En voldsom kinosuksess, for både unge og voksne, på begynnelsen av totusentallet. Men den suksessen ble også tilskrevet regissør Peter Jacksons utstuderte bruk av det digre kinolerretet.

Dette er de store mediekjempenes globale kappløp.

Benioff & Weiss derimot, skulle altså lage storslagen fantasy for det lille TV-formatet. I tillegg stilte serieskaperne seg garantert spørsmålet om romanene til George R.R. Martin tålte overgangen til en TV-serie som skulle gå over flere år. Og selvfølgelig, det opplagte spørsmålet: Er det mulig å skape gjenkjennelse og identitet når hundrevis av ulike karakterer opererer i føydale systemer i syv ulike kongeriker med familienavn som Stark, Baratheon, Lannister, Tully, Arryn, Martell, Targaryen og Greyjoy?

Det gikk overmåte bra.

Den tredje koden er manus. Med serieskaperne og George R.R. Martin i spissen ble historien og karakterene meislet ut. Tydelige typer. Fra den nedkjølte zombie-kongen The Night King, til den bibliofile og trofaste vennen Sam Tarley.

Masse død, blod og gørr. Men også vittig, helt for jævlig, smart og storslagent.

For ikke å glemme seriens mot og evne til å bryte med alle dramaets spilleregler. Pluss kvalitet og oppfinnsomhet over hele fjøla – på design, digitale løsninger, foto, spill og regi. Som igjen har gitt 47 Emmy-priser og 128 nominasjoner.

Serien har definitivt også skrevet filmhistorie.

Hvordan det skal gå til slutt? Tja. Ettersom mulighetene er mange, og ettersom dette er et tema de mange GOT-nerdene nå strever langt mer innsiktsfullt med – så tenker jeg at den slutten vi kommer til å se i seriens aller siste episode, en dag uti mai, den er laget med tanke på at det kan komme mer.

For det kommer mer fra serieskaperne bak Game of Thrones.

Først ute er en serie med arbeidstittelen The Long Night. Den skal over tusen år tilbake i tid – til den gang da The Night King ble The Night King. Etter alle solemerker planlegges enda mer.

Serieskaperne har funnet en gullgruve. Men mens de graver etter mer gull hos George R.R. Martin, er andre og nye fantasyserier i ferd med å stille seg opp i strømme-kø. The Whitcher, Weel of time, nye runder med Narnia-bøkene og Ringenes Herre. Philip Pullmans ungdomsbøker Den Mørke Materien kommer på BBC/HBO i høst.

Serieskaperne har funnet en gullgruve.

Er det noe alle vet, så er det at en TV-seer aldri er villig til å sverge evig troskap til én enkelt serie, sjanger eller stil. Også dette vet serielederne Benioff & Weiss. De ligger i front nå, men unge og sultne produsenter jager bak.

Dette er de store mediekjempenes globale kappløp. Kjemper som ikke engang kan tillate seg å bremse opp et øyeblikk for å se seg bakover. For, som Odd Børretzen skriver i morgenrush-diktet «Morgenstemning fra Bøler», om å gi gass for å sikre seg en parkeringsplass:

Men en dag, en dag vil jeg møte en som er yngre og sterkere enn meg.

Kanskje en av de nye 1973-modellene med to forgassere.

Og da er det jeg som blir liggende der,

badet i min egen bremsevæske.