NRK Meny
Kronikk

Gud, vitenskapen og den flertydige verden

Når naturvitenskapen glir over til å bli livssyn, er den i feil fil. At Gud ikke kan bevises bør aldri bli retningsgivende for hva mennesker setter eller ikke setter sin tillit til.

Bibelen

Det er typisk for naturvitenskapene å anta at Bibelen innen teologien har samme status som deres eget forskningsmateriale. Dermed tar de det for gitt at det også skulle være et kirkelig ideal å nærme seg den på en «objektiv» måte, og at det er den som leser de bibelske bøkene mest mulig etter forfatternes intensjon som har forstått kristendommen rett. Det stemmer ikke, skriver Åste Dokka.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Kan naturvitenskap og gudstro forenes på en redelig måte? Og i så fall, kan de to forenes på samme nivå?

Pettersen/Mangerud/Hesselbergs (P/M/H) kronikk på NRK Ytring 10. april sier nei til begge spørsmål. Kronikken er problematisk av flere grunner. Først og fremst fordi den lar svaret på det siste spørsmålet diktere svaret på det første: Fordi Gud verken trengs eller kan bevises innenfor et naturvitenskapelig kunnskapssystem, kan heller ikke et vitenskapelig opplyst menneske integrere sin Gudstro i sitt verdensbilde.

At Guds eksistens ikke kan bevises har kronikkforfatterne helt rett i, og jeg har enda til gode å se et nyere teologisk arbeid som forsøker. God stemning kan heller ikke bevises, tror jeg. Teologi er ikke naturvitenskap, er ikke å belegge Guds eksistens empirisk eller rasjonelt. Her feiltolker forfatterne Saugstad og Moan, som eksplisitt sier at Bibelen ikke gir naturvitenskapelige svar. P/M/H antar at teologien ønsker å bruke naturvitenskapelige metoder for å forholde seg til Gud, og dernest kritiserer de denne posisjonen. Det er like lite adekvat som å kritisere filosofien for å ikke kunne bevise at Sokrates faktisk levde. For hvem bryr seg egentlig om slike bevis?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Religionskritikken sikter for lavt

P/M/H går inn i en debatt, ikke med teologene, men med andre naturvitere som også er kristne. Dermed er premissene for samtalen lagt, dessverre på feil sted.

At Guds eksistens ikke kan bevises har kronikkforfatterne helt rett i, og jeg har enda til gode å se et nyere teologisk arbeid som forsøker.

Åste Dokka, PhD-stipendiat

Den svenske teologiprofessoren Mattias Martinson demonstrerer i sin bok «Katedralen mitt i staden» hvordan religionskritikken stadig sikter for lavt, og dermed slåss mot egne fordommer og enkeltmennesker snarere enn med reell teologi. Den beste samtalen får man når man debatterer med den beste av sine motstandere.

Innen universitetsteologien er religionskritikken, både den eksterne og den interne, en sentral tradisjon. Selvsagt skal religion underlegges kritisk søkelys. Det forutsetter dog at men vet noe om emnet. P/M/Hs kritikk lider under mangel på kunnskap.

Flere underligheter

Det er flere underligheter i kronikken. P/M/H later til å tro at teologien ønsker monopol på etikken, noe som ikke stemmer (men at antiteisme per definisjon skulle være mer gunstig for etikken enn teisme, har vel Stalin og Pol Pot motbevist en gang for alle). Heller ikke er det et dogme at Gud styrer verden.

Som så mange andre religionskritikere, påberoper P/M/H seg Bibelen som absolutt kilde til hva kristendom er. Det er typisk for positivistiske vitenskaper som naturvitenskapene å anta at Bibelen innen teologien har samme status som deres eget forskningsmateriale. Dermed tar de det for gitt at det også skulle være et kirkelig ideal å nærme seg den på en «objektiv» måte, og at det er den som leser de bibelske bøkene mest mulig etter forfatternes intensjon som har forstått kristendommen rett. Det stemmer ikke.

Kristendommen er større enn bibelen

Bibelen er, i gjengs luthersk teologi, menneskeord om Gudsordet. I kristendommen er det Jesus som er åpenbaringen, ikke Bibelen. Dermed er evangeliet om Jesus styrende for hvordan Bibelen skal leses – og ikke omvendt. Kristendommen er altså større enn Bibelen. Derfor skal Bibelen leses som en kirkelig bok: å eksegere den uten blikk mot det fortolkningsfellesskapet som faktisk holder den som sin, gir lite mening. Innen kristenheten leses Bibelen nemlig fra bestemte steder, med bevisste horisonter og tolkningsnøkler, og ikke minst på basis av en resepsjonshistorie.

Selvsagt skal religion underlegges kritisk søkelys. Det forutsetter dog at men vet noe om emnet.

Åste Dokka, PhD-stipendiat

Dersom P/M/H hadde tatt seg bryet med å lese teologisk etikk (for nybegynnere anbefaler jeg Svein Aage Christoffersens «Handling og dømmekraft»), ville de sett at kristen etikk slett ikke er det samme som å liste opp bibelsteder (som de later til å tro), men en kontekstuell mediering mellom levd menneskeliv og større skapelsesteologiske perspektiver. Det samme gjelder selvsagt kristen troslære. Den er ikke en innkokt variant av Bibelen, men oppstår i møtet mellom liv og tekst, mellom erfaring og åpenbaring, og er derfor i stadig endring.

Helt ulik tilnærming

Det som skiller forskjellige universitetsfag fra hverandre er ikke nødvendigvis materialet man velger seg for undersøkelse, men hva slags spørsmål man stiller til det. Dermed kan både jeg og biologen ta for oss mennesket som fenomen, dog med helt ulik tilnærming. Det jeg mener å finne ut er noe helt annet enn biologen, uten at det diskvalifiserer verken dennes eller mine konklusjoner. Begge setter krefter inn på å finne formuleringer som kan si noe om menneskelivet. Man kan gjerne si vi tilhører ulike kunnskapsteoretiske paradigmer – jeg er opptatt av verdi, mening og betydning, biologen av celler og prosesser (eller hva vet nå jeg).

Å anklage begreper som «det kristne menneskesyn» og «Jesus som forbilde» for å være diffuse, er like absurd å anklage menneskelivet for å ikke være helt klart og entydig.

Åste Dokka, PhD-stipendiat

At det likevel finnes konflikt mellom ontologiske implikasjoner hos både teologien og biologien – uenighet om påstander som sier noe om hvordan tingene dypest sett er – er klart. Slik er det i forholdet mellom mange fagfelt. Disse gnisningene handler dog ikke om evolusjon versus kreasjon, eller hvorvidt naturvitenskapene har noen huller vi kan putte Gud inn i. Snarere handler det om selve måten de ulike fagene henter og bearbeider kunnskap.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sånn er tilværelsen

Objektivitet, rasjonalitet og snevre forskningsfelt blir ofte til postivisme, rasjonalisme og mangel på sidesyn og metaperspektiver når naturviteren slutter fra vitenskap til liv. Jeg har enda til gode å anfektes av naturvitenskapens funn – men når naturvitenskapen glir over til å bli livssyn er den i feil fil. At Gud ikke kan bevises bør aldri bli retningsgivende for hva mennesker setter eller ikke setter sin tillit til.

Å sette seg inn i andres fag er sannelig ikke lett. Jeg foreslår at kronikørene tar seg tid til å lese litt teologi før neste kronikk skrives. Å anklage begreper som «det kristne menneskesyn» og «Jesus som forbilde» for å være diffuse, er like absurd å anklage menneskelivet for å ikke være helt klart og entydig. Det er mulig det ikke går overens med positivismen, men sånn er nå likevel tilværelsen.

Velkommen til den flertydige verden.