Vi ser at gruvebølgen kommer nå. Den massive bølgen av bedrifter som ønsker å tjene seg rike på mineralene som gjemmer seg under matfatet vårt i nordområdene. I regjeringens mineralstrategier beskrives dette i positive ordelag som et kommende gruveeventyr.
Det nevnes ikke at det bor folk her som har denne jorda som grunnlaget for sin eksistens.
Svenske samer uten rettigheter
Utenfor Jokkmokk i Sverige er vi nå vitne til at myndighetene har gitt grønt lys til gruvevirksomhet i et sentralt beiteområde av et reinbeitedistrikt. I området Kallak, som av industrien kalles det rikeste ubenyttede mineralområdet i Sverige, står rådløse reindriftssamer tilbake. Hva skal de gjøre når gravemaskinene har ødelagt jorda deres?
Saken ser ut til å kunne bli Sveriges egen Alta-sak. De svenske samene har, selv om de er et urfolk, ingen rettigheter til jorda si så fort det oppleves ressursmangel på verdensmarkedet. Jeg støtter de svenske samenes sak deres helt ut, og ser mange paralleller til situasjonen i Norge.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Brudd på internasjonale konvensjoner
I Kvalsund kommune ønsker gruveselskapet Nussir å grave i et reinbeiteområde og bruke nasjonale laksefjorden Repparfjord til deponi. I Kautokeino har Arctic Gold lenge kjempet for å få grave gull i Bieddjovággi. En fellesnevner for gruvevirksomheten på norsk side er at det i praksis er opp til kommunene å godkjenne en søknad før departementet starter sin behandling.
Heller ikke i Norge har de samiske primærnæringsutøverne som har brukt jorda i århundrer noe de skal ha sagt. Dette er et brudd på folkeretten og internasjonale konvensjoner Norge har skrevet under på. Informert samtykke er et ufravikelig prinsipp. Jeg og min organisasjon Norske Samers Riksforbund (NSR) aksepterer gruvedrift i samiske områder bare om dette prinsippet ligger til grunn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Prinsippsak
Mineralloven må endres. Det må svart på hvitt stå at de lokale rettighetshaverne skal samtykke før gruvedrift kan iverksettes. Dette betyr også at de må ha en reell mulighet til å si nei. Det er på mange måter en prinsippsak. Så lenge det ikke er noen reell mulighet til å si nei, så betyr det at staten kan drive maktovergrep. Den tiden trodde vi var over i Norge.
Hvis vi ser på vestlige lands urfolkspolitikk i et historisk perspektiv, så virker det som at den går i konjunkturer. Den viktigste retningsgivende faktoren i negativ retning ser ut til å være ressursbehov. Jeg mener det er slående hvor rå maktpolitikken kan bli når staten ønsker å tjene penger på ressurser. Da teller plutselig ikke internasjonale konvensjoner, historiske rettigheter og minoriteters kulturelle overlevelse like sterkt lenger.
Dette er ikke et spørsmål om å være prinsipielt imot gruvedrift eller ikke. Det er et spørsmål om historiske rettigheter, og vi kommer til å kjempe aktivt mot gruvene frem til mineralloven endres og Norge bestemmer seg for å følge folkeretten. Det lover vi.
