Etter innslaget på NRK om søsknene i Nord-Norge som ble akuttplassert, og som opplevde dette som svært vanskelig, har det kommet flere uttalelser og kommentarer fra sentrale fagpersoner og forskere. Uttalelsene har i all hovedsak handlet om at det er for mange akuttplasseringer og at utviklingen går i feil retning.
Fremtredende fagpersoner, oftest i tilgrensende fagfelt til barnevernet, hevder med jevne mellomrom at det er for mange barn som tas akutt ut av hjemmet og plasseres i beredskapshjem eller institusjoner.
Til det er det å si at de enten har en skjult agenda, mangler viktig kunnskap om det de uttaler seg om eller snakker mot bedre vitende. Det eksisterer ingen oversikt over antallet og gjennomføringen av akuttplasseringer som kan gi grunnlag for en slik påstand.
I forbindelse med NRK-innslaget uttalte psykologspesialist Ragnhild Pettersen til samme kanal at norsk barneverns fem akuttplasseringer per dag er altfor mange. Videre at hennes erfaring etter flere tiår som psykolog i barnevernssaker er at mange barn får alvorlige vansker etter å ha blitt akuttplassert. Hun er dessverre ikke alene om å bruke sin faglige tyngde til å komme med slike påstander.
Det er bred enighet blant fagfolk både i og utenfor barnevernsfeltet at det å plassere barn akutt utenfor hjemmet er en stor belastning for både barn og familier. Erfaringer samlet i Redd Barnas rapport om samme tema viser at det er stort potensial for forbedringer i barnevernsansattes forståelse av denne belastningen, og for å gjennomføre akuttplasseringer på en så skånsom måte som mulig.
Videre er det stor grad av enighet om at enkelte akuttplasseringer kunne vært unngått dersom barnevernstjenesten hadde jobbet mer systematisk og grundig tidligere i prosessen med familien.
Etter snart 15 år med erfaring fra akuttarbeid i statlig barnevern, der vi tar imot barn som plasseres akutt utenfor hjemmet og ivaretar dem i beredskapshjem, er min erfaring at det er relativt sett få akuttplasseringer som ikke er reelle. Og da snakker vi om rundt regnet 600 barn.
For disse barna handler det om at de opplever at foreldrene utøver vold og overgrep, foreldre som er fysisk fraværende og barnet er overlatt til seg selv.
De opplever at foreldre er så ruset at de er ute av stand til å ta vare på seg selv – langt mindre et barn. De opplever at foreldre har et så forvrengt bilde av verden at de blir farlige for barna sine osv. Dette er situasjoner der ingen barn skal forbli i hjemmet lenger enn nødvendig – altså har de behov for å bli akuttplassert et sted der trygge og omsorgsfulle voksne kan ivareta dem.
Det er også, til tross for at det å bli plassert akutt – bli hentet av ukjente, kjørt til ukjent sted, bli overlevert til ukjente, være uviss på hva som skal skje med seg – svært mange av disse barna som viser og ytrer tilfredshet med å bli akuttplassert.
En stor andel av barna kan direkte i etterkant av situasjonen senke skuldrene, la seg bli ivaretatt og gi uttrykk for at det var godt å bli flyttet. Det betyr naturligvis likevel at situasjonen er krevende og vanskelig, men at selv barna kan ha en forståelse av at det som skjedde var nødvendig.
Vi vet per i dag ikke om det er for mange eller for få akuttplasseringer av barn. Det eneste vi vet er at både kommunalt og statlig barnevern har utviklingspotensial når det gjelder gjennomføring av disse plasseringene – for slik å best mulig ivareta barna når det mest dramatiske skjer.
Så la oss gjerne diskutere det – men ikke med sensasjonspregede og tendensiøse utspill i media.
