NRK Meny
Kronikk

Grunn til optimisme?

Jeg ønsker å leve et aktivt liv. Det synes umulig uten tolk. Arbeidsministeren har all grunn til å endre de nye reglene – fort, skriver Berit Rasmussen Øie, profesjonell tolkebruker for døvblinde.

Harald Vik kan hverken høre eller se. Nå vil Arbeidsdepartementet ta fra ham tolken.

Døvblinde Harald Vik stod frem på Dagsrevyen 8. mars og fortalte at han ikke ville leve, med mindre han fikk leve et aktivt liv med tolk.

Vi er 350 personer i Norge med kombinert syns- og hørselstap (døvblindhet). Dagsrevyens innslag med Harald Vik 8. mars ga hele Norge innblikk i hans opplevelse av å bli nektet tolk for døvblinde til fritidsaktiviteter.

– Jeg kan like gjerne dø, hvis de gjennomfører dette, uttalte Vik.

LES: Døvblind blir fratatt sitt eneste verktøy: tolken

Vik mottok masse støtte etter reportasjen og det ble lagt politisk press på arbeidsminister Anniken Huitfeldt. Hun uttalte da at hun ville se på reglene på nytt. Det har hun all grunn til. Nå venter vi i spenning på hva dette betyr for oss.

Null sjans

Jeg må presisere at det ikke er mangel på tolker i Norge. Spørsmålet i denne saken er hvordan NAVs Hjelpemiddelsentraler skal håndtere det nye rundskrivet i Folketrygdloven paragraf 10-7, om tolk/ledsager for døvblinde.

Arbeidsminister Huitfeldts intensjon er at kommunene bidrar med like gode ledsagertilbud for døvblinde i hobby- og fritidsaktiviteter, som staten tidligere har gitt oss. Men jeg mener kommunene har null sjans til å yte denne tjenesten i lang tid fremover. Begrunnelsen er enkel: vi er få og det er behov for en kompetanse det tar år å bygge opp.

LES: Harald er et stort forbilde

Ønsker et aktivt liv

I avslag på tolk til fritidsaktivitet, skriver flere tolketjenester at det nye regelverket begrenser bruken av disse tolkene, særlig til fritidsaktiviteter som trening, løping, ski og sykling. Tolketjenesten klarer ikke å forsvare den ressursbruken og lønn som må til for at vi med døvblindhet kan delta. De anbefaler istedenfor å bruke kommunalt ansatte som tolketjenesten kan lære opp.

Selv om akkurat min kommune har gitt meg brukerstyrt personlig assistent, har jeg ingen vedtak på å kunne bruke timene til fysisk aktivitet, og min assistent kan ikke tegnspråk.

Berit Rasmussen Øie, profesjonell tolkebruker for døvblinde

Hva kan en si til dette? Hva kan jeg forsvare meg med? NAV forsvarer seg med økonomi, skal jeg forsvare meg med mitt liv og helse? Jeg ønsker å leve et aktivt liv, ikke bli isolert og deprivert. For selv om akkurat min kommune har gitt meg brukerstyrt personlig assistent, har jeg ingen vedtak på å kunne bruke timene til fysisk aktivitet, og min assistent kan ikke tegnspråk. Jeg er likevel heldig med min assistent, fordi det er flere med døvblindhet i Norge som ikke får assistent eller støttekontakt i det hele tatt, og hva kan de få av tilbud når de intet får?

FØLG: Ytring på Facebook

Forvirrende

Jeg fikk også avslag på tolk til to mosjonsløp, men fikk tolk før og etter løpet. Avslaget ble klaget inn til NAVs klageinstans. De gav meg ikke medhold, med begrunnelsen at «tolk er en språktolk». Dette forundret meg, fordi NAV ser kun på første setning i rundskrivet som er «Tolk gis der det primært er behov for språktolking ...» Men på samme linje står det « ... og for døvblinde vil det også innebære ledsaging og beskrivelse integrert i tolkeoppdraget». Det er så forvirrende.

Tolketjenesten stipulerer en forventet mengde kommunikasjon med andre mennesker i de tolkebestillingene vi søker om, og er den mindre enn cirka 50 prosent, får vi ikke tolk.

Berit Rasmussen Øie, profesjonell tolkebruker for døvblinde

Hva er det som egentlig legges vekt på? Hvorfor stenges den aller viktigste informasjonsbiten ute av vår mulighet til å oppfatte omgivelsene?

Rundskrivets andre avsnitt leser « ... hovedsakelig knyttet til brukers behov for bistand til kommunikasjon». Det er dette avsnittet som bestemmer over våre liv. Nå vil tolketjenestene vite i detalj når, hvor og hva vi skal gjøre i våre tolkebestillinger. Vurderingen settes opp mot om vi kommuniserer med andre mennesker underveis i aktiviteten. Tolketjenesten stipulerer en forventet mengde kommunikasjon med andre mennesker i de tolkebestillingene vi søker om, og er den mindre enn cirka 50 prosent, får vi ikke tolk.

Hvilke ressurser?

På slutten av rundskrivet leser vi: «Hjelpemiddelsentralene skal bistå kommunene i opplæring av personell som skal yte praktisk bistand til døvblinde».

Dette er nytt og også vanskelig å forstå. Tolketjenestene klager over at de har problemer med å forsvare den ressursbruken som må til for at vi kan være aktive, mens i samme åndedrag tilbyr de seg å gi opplæring til kommunens personell. Er Anniken Huitfeldt klar over hvor mye opplæring som må til? Det er noe de bør ta med i beregningen når de nå ser på reglene på nytt.

FØLG: Ytring på Twitter

Tolkeutdannelsen er en treårig bachelorgrad. Jeg undrer meg veldig over hvilke ressurser tolketjenesten plutselig stiller opp med overfor kommunene. Og hvem skal de gi opplæring til, der døvblinde ikke får noe tilbud fra kommunen? Da er vi jo egentlig like langt, og blir rask isolert fra aktiviteter vi tidligere har brukt tolk til. Erfaringsmessig tar det mange år før noen stiller opp som ledsager for døvblinde på hjemstedet.

Spenning

Ingen ble informert om denne plutselige nye presiseringen, ingen ble spurt eller hørt om hvilke konsekvenser rundskrivet gir. Ingen får innsyn i saksdokumentene mellom NAV (september 2011) og arbeidsdepartementet (juni 2012). Hvilke tanker gjør Huitfeldt seg om denne prosessen nå? Og hva er alternativene, mens kommunen ikke kan tilby noen ting der vi har fått avslag?

Så lenge rundskrivet står der, styrer det både tolketjenesten og våre liv.

Berit Rasmussen Øie, profesjonell tolkebruker for døvblinde

Statsråden snakket om den gode dialogen mellom departementet, interesseorganisasjonene for døvblinde og kommunene i Stortinget 13. februar. Vi ser med spenning frem til møtet mellom departementet og interesseorganisasjonene 21. mars.

I mellomtiden sitter flere rundt om i landet uten tolk. Vi døvblinde har mistet flere rettigheter i NAV-systemet. Tidligere fikk vi tilgang på funksjonsassistent i arbeidslivet. Nå er grunnstønad falt bort og datamaskin må vi kjøpe selv. Det vi har er lese- og sekretærhjelp 20 timer per år i dagliglivet (fritak i arbeidsliv og utdanning), tolk for døvblinde og NAV-kurs på Eikholt, ressurssenter for døvblinde i Drammen.

Så lenge rundskrivet står der, styrer det både tolketjenesten og våre liv.