Espen Goffeng analyserer Donald Trumps valgseier og tillegger «venstresiden» som sådan skylden for at det gikk som det gikk. Der han med «venstresiden» mener den moderate eliten i Washington som i årevis har ignorert den rurale arbeiderklassens behov og bekymringer, har han et godt poeng. Så henfaller Goffeng til klisjeer om avsondrete hipstere i urbane bobler. Det er urimelig.
- Les også: Møte med det autoritære
Kjente toner
Goffeng advarer mot overforenkling og stereotyper, øyeblikkelig før han selv gjør seg skyldig i akkurat det. De som sogner til venstre må «slutte å sitte på Blå og drikke hvitvin mens man diskuterer grensene for identitetspolitikken». Ikke «skyve folk unna p.g.a. at de ikke har lært seg alle Facebooks 72 benevnelser for seksuell preferanse». Kort sagt: nok PK-preik, på tide med litt handling!
Dette begynner å bli et slitent refreng fra venstreorienterte gubber og deres frafalne generasjonsfeller. Det er blitt gjentatt til det kjedsommelige at venstresiden har mistet bakkekontakten. At den akademiske feminismens gjennomslag i populærkulturen på en eller annen måte ødelegger for «viktigere» saker. Og selv om Goffeng ikke eksplisitt peker fingeren mot den yngre garde, lukter det ganske «ungdommen nå til dags» av frustrasjonene han lufter.
Den nye venstresiden
Og det er her jeg føler at Goffeng virkelig bommer. For venstresiden han etterlyser er både høyst vital og ugjenkallelig endret. Dinosaurene Bernie Sanders og Jeremy Corbyn fikk enorm oppslutning blant unge fordi de forsto det få eldre sosialister har forstått.
Deres plattformer bygget like mye på holdningsendring som økonomisk reform, like deler sosial rettferdighet og omfordeling. Deres popularitet tok ikke skade av å diskutere verdier og undertrykkelse, fordi flertallet av ungdom i dag erkjenner at de fremskritt som er blitt gjort for kvinner og minoriteters rettigheter trues fra flere hold.
Dette er generasjonen som har gitt opphav til begrepet «prekariatet». Som er tynget ned av studiegjeld og går en svært usikker fremtid i møte. Som er dypt bekymret over sine egen økonomiske utsikter og samtidig evner å være solidariske. Og mens reaksjonære krefter på ytre høyre kaprer valg etter valg, faller det på denne generasjonen å motstå vår tids mest skremmende tendenser.
Følg debatten: og
Trump er en konkret trussel
Den kulturkampen som var teoretisk for foregående generasjoner handler for vår generasjon om harde realiteter. Kvelden etter valget I USA tok unge, urbane amerikanere til gatene i voldsomme demonstrasjoner mot Donald Trump.
Ikke fordi han er ufin eller uttrykker seg «problematisk», men fordi han utgjør en helt konkret trussel. En trussel mot homofiles juridiske rettigheter og kvinners selvbestemmelse over egen kropp. En trussel mot innvandrere og religiøse minoriteter. Denne frykten, dette raseriet, er minst like legitimt som det som nå fører Trump til Det hvite hus.
Så nei, det er ikke på tide å holde kjeft om kjønn, rase og seksuelle preferanser, hvor enn latterlig det kan virke for gubbene fra Generasjon X.
Den samtalen må bli mer høylytt enn noensinne.
- Les også: Venstresida kan ikke demme opp for Trump
- Les også: Alt-rights gjennombrudd
