Gravejournalistikken sultefôres

Mens gravejournalistikkens helter hylles i Hollywood-utgave på norske kinoer, sultefôres hverdagsheltene i norsk journalistikk. Det er ikke bra for noen.

Bilde fra filmen "Spotlight"

Filmen «Spotlight» vant Oscar for beste film og forteller den virkelige historien om Boston Globe-journalistenes opprulling av overgrepsskandalen i den katolske kirken. Kronikkforfatteren benytter anledningen til å rope varsko om gravejournalistikkens kår i norske medier.

Foto: KERRY HAYES
Siri Gedde-Dahl
Leder av Pressens offentlighetsutvalg og journalist i Kapital
Kronikkvignett Ytring

Journalister antas å være godt representert på benkeradene når «Spotlight» vises. Den Oscar-belønte filmen handler om journalistene i The Boston Globe som gjennom nitid gravearbeid avdekket seksuelt misbruk av unge gutter i den katolske kirken. Drømmen om å avdekke noe viktig, og å bety en forskjell, finnes hos alle journalister.

Journalisters drømmer er ikke poenget her. Men alle oppegående mennesker som er opptatt av et sterkt og levende demokrati, ønsker seg en våken presse som alltid er beredt til å undersøke og fortelle hva som egentlig skjer bak den offisielle versjonen. Da skal man være glad for at journalister har yrkesstolthet.

På vikende front

Å drive dyptpløyende journalistikk er likevel fjernt for de fleste journalister i hverdagen. Viktig avslørende journalistikk er ikke noe man skaper med venstrehånden i forbifarten. De sentrale innsatsfaktorene er tid og engasjement. Begge deler er på vikende front med en medieøkonomi i krise. Nedbemanning er blitt en kontinuerlig prosess i redaksjonene, og da blir det mindre ressurser til journalistikk. Ikke tro på redaktører som sier noe annet!

Når rådmenn og byrådsledere er bekymret over ikke å bli tittet i kortene, må det jo stå dårlig til med journalistikken.

Muligheten til å gå i dybden utfordres samtidig av publiseringstakten. Digitale medier må mates hele døgnet, og vi bruker mye mer tid enn før på å registrere det alle andre også registrerer, med «fem-minutter-før-de-andre» som suksesskriterium. Færre journalister bemanner tøffere turnuser og lager flere saker på flere flater. Da velger vi bort det vanskelige stoffet.

Selv byråkratiet savner graving

Til og med kildene savner oss. Når rådmenn og byrådsledere er bekymret over ikke å bli tittet i kortene, må det jo stå dårlig til med journalistikken.

- Jeg merker tydelig at trykket fra media har blitt mindre, sa rådmann i Arendal, Harald Danielsen, til nrk.no nylig. Han syns det er negativt, etterlyser gravejournalistikken og mener journalistene går mindre i dybden og dekker færre politiske møter enn før. Han frykter at interessen for det som skjer i samfunnet vil svekkes i befolkningen, og at redaksjonene ikke vil klare å avdekke feil og mangler i like stor grad som før.

Byrådsleder Raymond Johansen klager over at Oslo kommune er underdekket av journalister, og det har han helt rett i. Det er skremmende få journalister som dekker landets hovedstad ­ – med et budsjett på 65 milliarder kroner, inkludert innvesteringer på 10 milliarder, 53.000 ansatte og ansvaret for tjenester til 650.000 innbyggere.

Alt for få saker

Metoderapporter til Skup (Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse), tyder likevel ikke på at kvaliteten i gravejournalistikken er dårlig. Nivået på de beste prosjektene er trolig høyere enn noen gang. Dagbladets sak om Forsvarets salg av marinefartøyer til paramilitære grupper i Nigeria er et lysende eksempel. Likeledes VGs serie om de hemmeligholdte ulykkesrapportene i Statens vegvesen: Her gikk fagfolk inn og undersøkte årsaken til trafikkulykker, for at vi skulle lære, og så ble rapportene hemmeligholdt både for pårørende og samfunnet utenfor. Helt til VG kom på banen, med full, tabloid tyngde på sitt aller beste, og bekreftet tesen om at det som ikke kan tåle VGs forside, det skal du la være å gjøre.

Når man ser alvoret i en del av de store gravesakene, tenker jeg på alt maktmisbruk som aldri blir avdekket.

I blomsterbuketten av viktige saker fra kommune-Norge, velger jeg meg Helgelendingens føljetong om en ordfører som inngikk kommersielle avtaler med en arbeidsgiver han har permisjon fra, nokså slarkete forankret i politiske prosesser.

Hva hvis vi aldri hadde fått disse sakene? Da hadde kanskje flere norske marinefartøyer havnet i gale hender. Da hadde kanskje sjåfører dømt for uaktsomt drap aldri fått vite at veiforholdene faktisk var en avgjørende faktor for ulykken. Når man ser alvoret i en del av de store gravesakene, tenker jeg på alt maktmisbruk som aldri blir avdekket, og at vi aldri må slutte å grave.

Avhengig av egenvilje

Men det er alt for få sånne saker. De ganske få redaksjoner som satser dedikert på gravende journalistikk er også prisgrossistene på journalistkonferansene, med en og annen slenger av en «på-tross-av-redaksjon» – et lysende, lite håp i nedbemanningskavet.

Selvsagt har vi et ansvar selv. Journalistene har et ansvar for å strekke seg og slåss for de viktige sakene. Redaktørene for å prioritere både løpende dekning på den ene siden, lengre løp på den andre siden. Enten deler man redaksjonen, eller så bytter man på, alternativt bygger man noe rundt engasjerte enkeltpersoner eller grupper som har vist seg å levere på lengre løp. Eller man har en beredskap for å skjerme folk når de er «på sporet». For å greie dette, må man velge bort noe i den løpende dekning, og det er det få redaktører som gjør. Prioriteringene i den enkelte redaksjon er viktigere enn før.

Bloggere ber ikke om innsyn i oppdrettsselskapenes resepter for å undersøke giftinnholdet i fjorden.

Meningen med journalistyrket forvitrer når vi må la alle saker fare som ikke kommer på sølvfat. I disse dager ser vi at erfarne, dyktige journalister, som kunne stått i fremste rekke i den kritiske journalistikken i mange år ennå, skifter yrke eller går av med pensjon ved første anledning, sterkt demotivert av bedriftens press for å bli kvitt deg.

Viktig for demokratiet

Kampen står ikke bare om prosjekter som krever månedsvis med research. Om du ikke har kapasitet til å gå ti skritt bak makten, hjelper det å gå to. Den løpende tilstedeværelse i kommunale korridorer, møterom og arkiver er viktig for demokratiet. Hele tiden må man stille små, kritiske spørsmål til makten. Å titte politikerne og forvaltningen i kortene via innsynsbegjæringer og granskning av dokumenter, er blant de ting som oppdrar kommunen til åpenhet og mer ydmykhet overfor det folket den tjener.

Sosiale mediers eventyrlige verden er på sitt vis eksplosivt demokratiserende. Men det erstatter ikke det redigerte ord og den profesjonelle journalist. Bloggere ber ikke om innsyn i oppdrettsselskapenes resepter for å undersøke giftinnholdet i fjorden. Med mindre de er journalister av profesjon.

Filmen «Spotlight» vant Oscar for beste film og følger Boston Globe-journalistenes opprulling av overgrepsskandalen i den katolske kirken. «Spotlight» har premiere på norske kinoer 11.mars.