Hopp til innhold
Kronikk

Godt nytt år, du elendige menneske

2015 ble året jeg murte min egen digitale Fritzl-kjeller.

En ung kvinne med facebook logo på øyet

'Det er lett å slå fast at jeg ikke er mitt beste selv på denne digitale friplassen. Antageligvis nærmer jeg meg vel heller grensen for mitt verste selv', skriver kronikkforfatteren

Foto: Jan Haas, P4263 Jan Haas / NTB scanpix

Tidligere i år forløp følgende samtale hjemme hos mine foreldre:

Pappa: Jeg er altså så fornøyd med den varmtvannstanken. Den har stått her siden vi flyttet inn i niogsøtti. Aldri vært noe problem med den.

Min kone: Det er imponerende.

Pappa: Imponerende, ja. Det er bare fornavnet. Og det er fordi jeg aldri har pirket på termostaten.

Min kone: Javel?

Pappa: Nei, pirker du på termostaten, går den i stykker med en gang. Du må la den være i fred.

Min kone: Nettopp.

Mamma: Men vannet blir altfor varmt. Du må ikke la ungene skru det helt på rødt.

Pappa: Siden niogsøtti, ja.

Det slo meg at jeg tenker på min egen sjel litt på samme måte som pappa tenker på varmtvannstanken. Så unngår jeg heller å åpne kranen, spesielt med ungene til stede.

Ønsket om det perfekte

Det er ikke så rart. Språket har en uendelig tålmodighet med dårlige ideer. En av de mest dødelige knytter seg nettopp til dette ønsket om å finne den perfekte temperaturen, den perfekte personligheten, det perfekte samfunn.

Årets nobelprisvinner i litteratur, forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, er en av de mange som er opptatt av vårt utopiske begjær. Om hvor djevelske vi blir i forsøket på å tvinge paradiset frem på jorden. I bøkene lar hun derfor det feilbarlige mennesket komme til orde. En nesten komisk variant finnes i «Slutten for det røde mennesket», som omhandler Sovjetunionens fall. Vevd inn i drømmen om det sosialistiske paradis, fantes nemlig forestillingen om homo sovieticus. Kort sagt, et renere og bedre menneske. Planøkonomi og hermetikk skulle avansere vår naturlige tilstand til et menneskehetens level 2. I våre dager er selvfølgelig uttrykket redusert til en stående vits.

I dagene før årets siste, med alle dens forsetter og lovnader om et bedre og sunnere liv, finner jeg trøst i fortellingen om at det ikke nytter. Eller enda verre: hvor jævlige vi blir når vi skal bli best.

I dagene før årets siste, med alle dens forsetter og lovnader om et bedre og sunnere liv, finner jeg trøst i fortellingen om at det ikke nytter.

Birger Emanuelsen, forfatter

Guds rike på jorden

Som det røde mennesket, abonnerer de unge mennene og kvinnene i ISIL på det kollektive paradis. Gjennom kalifatet vil de skape Guds rike på jorden. Det er lett å få inntrykk av at det islamistiske rike er et vrengt paradis, et umenneskelig helvete. I det forseggjorte magasinet Dabiq, terrorbevegelsens eget medlemsblad, finnes ventelig gisler til salgs og makabre bilder av henrettelser. Bladet preges imidlertid også av en annen type bilder; blide, unge menn som holder rundt hverandre, lyse farger, godt vær, et fellesskap mellom likeverdige brødre, tilhopes i kampen, forsveiset i samme mål og mening.

Noen av dem ønsker antagelig en bedre verden. Faktum er at den som tror han gjør godt, slett ikke er beskyttet fra å forårsake større grusomhet enn hun som kjenner det onde i sine gjerninger.

I de liberale demokratiene i vesten har vi stort sett avviklet den kollektive utopien. Til gjengjeld har vi gjort stor industri av den personlige avarten.

Nye forbrytelser

På 60-tallet, i romfartens tiår, var menneskets rekkevidde nært sagt uendelig. I et kanadisk fengsel fikk psykiateren Elliot Barker derfor tilgang til voldsdømte psykopater, en egen avdeling og store mengder LSD. Voldtektsmenn og seriemordere ble kledd nakne, gitt hallusinogener og låst inne sammen over flere døgn. (På Tromøya kaller vi dette en helaften). I denne bisarre kokongen skulle forbryterne prate med hverandre, snakke om følelser og personlige redsler. Alt så bra ut, selv noen av de strengeste vaktene mente de innsatte begynte å vise tegn til følelser og anger. Flere av psykopatene ble prøveløslatt, og Barker var så trygg på terapiens virkning at han inviterte flere av dem hjem til seg på gården.

I de liberale demokratiene i vesten har vi stort sett avviklet den kollektive utopien. Til gjengjeld har vi gjort stor industri av den personlige avarten.

Birger Emanuelsen, forfatter

Det er fristende å krysse fingrene i møte med denne historien. Det er naturlig å ønske at dette går bra. Men det gikk naturligvis til helvete. Én etter én begikk de nye grusomme gjerninger. I følge Jon Ronsons bok The Psychopath Test, er det normalt 60 prosent sjanse for at løslatte psykopater begår nye forbrytelser. I gruppen som ble hjulpet av Elliot Barker, gjorde åtte av ti det.

Bedre versjoner av oss selv

Vi vestlige protestanter er religiøse empirikere. Derfor bytter vi ut metodene etter hvert som de krasjlander. Men troen på at mennesker, og mennesket, kan forandres, lever videre. Vi prøver det meste. Rikskonserter, psykofarmaka og nyttårsløfter. Alt for at vi skal bli bedre versjoner av oss selv, i en uopphørlig kamp mot vår tilstand.

Det er for så vidt ingenting galt i å ville bli et bedre menneske, og all ære til den som finner balansen mellom det gode vi bør streve etter, og det umulige vi aldri kan nå. I vår tid har vi imidlertid tatt den personlige utopien, altså at vi kan forandre individet, et steg lenger. Ned i kjelleren. Vi har privatisert den. Akseptert våre svakheter og heller skapt små rom hvor vi kan gjenskape en paradisisk verden. Ikke paradisisk i den forstand at den er det beste for alle mennesker, nei, i den forstand at den blir vår egen spesialdesignede himmel. For eksempel tilbyr internett enhver fetisj eller forskrudd idé, et ekko og et fellesskap, en mulighet for utfoldelse og aksept. Du kan således leve parallelle liv; et hvor du må forholde deg til de lover og regler som finnes i dine sosiale forpliktelser, et annet hvor du er fri, rendyrket.

Josef Fritzls kjeller

En analog og naturligvis ekstrem variant er derfor nettopp den østerrikske voldtektsmannen Josef Fritzl, som sperret sin egen datter inne i en kjeller i huset, voldtok henne over flere år, og fikk flere barn med henne. I kjelleren av middelklassehuset sitt skapte han en personlig utopi, et perverst drømmesamfunn. Det er lett å kalle Fritzl et monster, og kanskje er det riktig. Dessverre er han vel også det Nietzsche ville kalt «menneskelig, altfor menneskelig». Og det var i den tankerekken, i mennesket Fritzl, at jeg i et pussig anfall av erkjennelse innså at jeg dette siste året har murt min egen Fritzl-kjeller.

Her behøves det kanskje en juridisk klargjøring: jeg har ikke faktisk murt en egen Fritzl-kjeller. (Dere får bare ta meg på ordet.)

Om alle tankene dine passer i offentligheten, om ingen av dem ville skandalisert deg om du gjorde dem kjent, lever du et mer fattig indre liv enn du trenger å gjøre.

Birger Emanuelsen, forfatter

Det jeg har gjort, er å opprette en Messenger-tråd, en digital friplass med sju venner, hvor vi deler vitser og observasjoner som ikke ville passet inn noe annet sted i våre liv. Verden er såpass absurd at vi trengte en ventil. Og i ventilen heier vi hverandre frem i et forskrudd forsøk på å underholde og overgå hverandre. Det er nok litt trist. Samtidig er det min oppfatning at enhver borger har, eller bør ha, en skyggeside. Det er kanskje brutalt sagt, men om alle tankene dine passer i offentligheten, om ingen av dem ville skandalisert deg om du gjorde dem kjent, lever du et mer fattig indre liv enn du trenger å gjøre.

Viljen til å forandre seg

Vår digitale kjeller er forhåpentligvis harmløs, men gjenkjennbar som forsøk på å skape en friere arena, et sted hvor vi slipper å risikere noe om vi skulle være så uheldige å si noe som ikke passer inn. Det er lett å latterliggjøre forestillingen om homo sovjetiucus. Aleksijevitsjs gjør imidlertid ikke det. Hennes bøker er fulle av nærvær, og innvevd i historiene finnes noe av det vanskeligste og viktigste stoffet litteraturen kan tilby: viljen til å forstå andre mennesker. Da må du tørre å vise det frem. Også det som ikke passer inn.

Drømmen om det røde mennesket endte i paranoia, men det begynte i det minste med drømmen om storhet, om det beste mennesket. Og en vilje til å forandre seg. Det kan jeg ta meg i å savne. For selv om jeg forstår pappas posisjon, er ikke mammas ønske radikalt. Hun vil bare kunne vaske hendene uten å skålde seg.

Det er lett å slå fast at jeg ikke er mitt beste selv på denne digitale friplassen. Antageligvis nærmer jeg meg vel heller grensen for mitt verste selv. Og nettopp det har jeg sittet og grublet på disse siste dagene. At jeg kanskje burde tørre å tukle med termostaten.

Sju slag angst

Det er naturlig at det skjer nå. Romjula er årets mørkeste uke. Da velter menneskenaturen over oss. Sju slag angst. Vi som rømmer fra vår natur, løper livet gjennom, men i disse ubrukelige dagene finnes ingen utvei. Da er det tid for å sitte ned og dvele ved egen utilstrekkelighet. Pakke bilen, vasse rundt i sin grunne sjel, litt feitere enn dagen før. Og så vet jeg det kommer. Etter fem-seks dager våkner den slumrende utopisten fra skjærsilden. Det lysner litt. Ut på en joggetur tidlig på nyttårsdagen. I profil foran speilet, hvitskjorta på. Det var vel ikke så galt likevel.

Vi som rømmer fra vår natur, løper livet gjennom, men i disse ubrukelige dagene finnes ingen utvei.

Birger Emanuelsen

2016 blir sikkert bra.

Noen nyttårsløfter deler jeg med andre, noen bare med min kone, andre ikke engang med meg selv. Så står jeg der med et glass bobler i neven, på vei inn i det nye året, det samme livet, men litt bedre denne gangen. Litt raskere, litt høyere. Trekker mobilen opp, ser det er våknet til liv i den lille Fritzl-kjelleren, en rød liten bombe ligger og lokker. Jeg snøfter det bort. Trenger ikke det der. Men akkurat i det de første rakettene brenner av under de skjelvende stjernene over meg, disse som fylte Kant med beundring og ærefrykt, gir jeg etter for fristelsen, trekker teppet til side. Så taster jeg inn pin-koden, ser ned på skjermen.

Og derfra stirrer avgrunnen tilbake inn i meg.

Titt titt.

FØLG: NRK Debatt på Facebook og NRKYtring på Twitter.