Mens vi nordmenn i går våknet til nyheten om at vi er verdens lykkeligste land, fikk befolkningen i Den sentralafrikanske republikk (SAR), som Jan Egeland for noen år siden beskrev som «i fritt fall», servert nok en nedslående statistikk.
Landet som fra før av kan skilte med å ha minst elektrisitet i verden og mindre enn 0,05 leger per 1000 innbygger, kan nå også kalle seg verdens mest ulykkelige folk. Akkurat det er kanskje den beste nyheten de har fått på lenge.
Forenklet fremstilling
Oppmerksomheten som den verdensnyheten publiseringen av FNs lykkestudie gir, tegner nemlig et riktigere bilde av SAR enn tradisjonell dekning av det som ofte kalles den «glemte konflikten». I stedet for å stemple konflikten som «religiøs» eller «etnisk», handler FNs lykkerapport om det sentralafrikanerne selv er opptatt av, nemlig mangelen på fundamentale velferdsytelser, korrupsjon og økonomisk utvikling. Det er viktig.
Overforenklende beskrivelser av den alvorlige situasjonen i SAR bidrar til en feildiagnostisering av konflikten og kan i verste fall fungere som skalkeskjul for andre agendaer. Da Frankrikes utenriksminister i 2013 uttrykte bekymring for at SAR sto på kanten av et folkemord, sikret han for eksempel ikke bare situasjonen i landet spalteplass i internasjonale presse. Han bidro også til å presse frem en sikkerhetsrådsresolusjon som tillot den tidligere kolonimakten, som fremdeles har tunge økonomiske interesser i landet, å intervenere militært i SAR.
Politisk ulykke
Bakgrunnen for at SAR nå befinner seg aller nederst på FNs lykkeindeks handler først og fremst om politikk og mangel på fungerende institusjoner. Korrupsjon er et utbredt problem i landet, som ikke oppfyller de kriterier vi vanligvis forbinder med en stat.
Rammene for den sentralafrikanske staten ble tegnet da landet fremdeles var en koloni, og var aldri ment å skulle fungere for alle. Mangeårig neglisjering av forhold utenfor hovedstaden Bangui og manglende utvikling har utarmet og skapt en følelse av håpløshet hos befolkningen.
Den sittende presidentens forgjenger, Catherine Samba-Panza, sukket over det internasjonale samfunnets fokus på enkeltsider ved situasjonen i landet, og ba innstendig om et fokus på «de virkelige kildene til konflikten: dårlig styring, fattigdom og forfordeling».
Med FNs lykkerapport oppfordres myndigheter, forretningsliv, sivilsamfunn og indirekte også det internasjonale samfunnet til å sette seg ned og analysere resultatene og vurdere veien videre, heller enn å falle for fristelsen til å forenkle komplekse sammenhenger ved å bruke enkle merkelapper. Tar de den utfordringen på alvor, kan bunnresultatet på FNs lykkeindeks gi grunn til optimisme for landet i Afrikas hjerte.
Følg debatten: og
