God uperfekt jul

Jeg er så drittlei av at alle skal være den optimale utgaven av seg selv. Du vet, den tanken om at vi skal bli bedre, smartere, mer effektive, gå utenfor komfortsonen, utfordre oss selv.

«Be the best you». Bare tenk litt sånn eller sånn, da blir du gladere, da presterer du bedre.

I et samfunn der vi optimerer alt fra trening, til kosthold og tankemønstre, kan jeg ikke fyre i peisen eller vaske doen uten at en ekspert skal fortelle meg hvordan det kan gjøres bedre.

Så sitter jeg der da, og mater ungen min med wiener i lompe, mens pulsklokka sier «beveg deg» og jeg kjenner den ekle følelsen av at dette neppe er bra nok. Dette øyeblikket kunne definitivt vært optimert.

Nå skal det nevnes at jeg kaster stein i glasshus her, for jeg gir råd selv. Instagrammen min består av naturbilder og bloggposter om psykologi, gjerne med råd av typen «derfor blir du syk når du skal hjem til jul», «derfor skal du sove ute».

Det som plager meg aller mest er den underliggende tanken som kan snike seg inn bak slike råd: At vi alltid skal gjøre ting FORDI de gjør oss til bedre, mer effektive mennesker.

Optimering altså.

Da drar du en tur ut i naturen fordi det er bra for den mentale helsa di, ikke fordi du tilfeldigvis har lyst til å nyte stillheten. Ikke fordi skogen har verdi i seg selv. Nei, du gjør det for å bli mindre urolig, så du kan bli mer effektiv.

Forstå meg rett: Det er topp å slippe tankekverna og føle seg litt bedre, men tanken om at det alltid finnes en «riktig» fremgangsmåte som gjør at livet føles som en uendelig lykkerus, kan undergrave den realitet at livet faktisk er beinhardt til tider og at ingen ekspertråd kan snu på dette.

Og det er ikke bare vi voksne som skal optimeres: Jeg leste nylig en ekspert uttale seg om hvorfor småbarn ikke skulle se TV. Forklaringen var at småbarn skulle bruke hvert våkne øyeblikk på å utvikle seg.

For det første så føler jeg meg truffet, siden ungen i skrivende stund sitter og ser en disneyfilm på TV. Samtidig begynner jeg å lure:

Hva er det egentlig et normaltfungerende barn skal oppnå ved dette? Prestere enda bedre, få to ekstra IQ-poeng når hun er 16 år, bli enda mer effektiv og perfekt? Kan hun ikke få se Frozen i fred, som oss andre?

Det er som det ligger en sang over landet som sier at målet med all væren er at du skal bli optimert. Som om livet er en uendelig kamp for å bli litt bedre. Samtidig som det er en slags kollektiv livsløgn om at hvis du bare tenker riktig, ja da slipper du livets opp- og nedturer. Da vil du prestere på jobb og sove godt om natta uansett hva livet har servert deg den måneden.

Ja, for det kan nemlig ikke være slik at selveste livet kan spenne bein på nattesøvnen, kan det vel?

Så kan det jo melde seg et kvalmende spørsmål i bakkant av dette:

Hvem er det egentlig som profitterer på at du er opptatt av å være et optimalt menneske, et menneske som prøver å perfeksjonere alt fra fargepaletten i stua til søvnmønsteret sitt?

Jeg kan avsløre at det ikke er den mentale helsa di iallfall. Følelsen av aldri å være bra nok, kan se ut til å være en folkesykdom i landet vårt.

Nei, jeg vil slå et slag for suboptimal utvikling, det middelmådige, det som er helt ok. For takhøyde, for opprør mot industrialiseringen av sinnet, der vi later som vi er maskiner som kan unngå livets ups and downs hvis vi bare tenker riktig.

Jeg ønsker meg et suboptimalt samfunn der vi kan svi ribba i fred, glemme et par julegaver og trene altfor lite i desember, uten å tenke mer over det.

Jeg har et håp for datteren min, og det er at hun en gang i fremtiden, etter sin suboptimale oppvekst med Disney pluss og prosessert kjøtt, vil treffe et annet suboptimalt menneske. Og at de kanskje kan sitte på en benk og drikke en suboptimal cola med sukker, mens hjernene deres presterer under evne. Og at de kanskje kan snakke om ting som ikke er utviklende verken for mental eller fysisk helse.

Og jeg håper at de finner hverandre, ser hverandre inn i øynene og opplever et suboptimalt menneskelig øyeblikk.

For det er her magien ligger.