Dette er ikke et «hva var det vi sa» eller besserwisser-innlegg. Det handler om hvordan global ulikhet rammer verdens rikeste land.
Pandemien forlenges når vaksiner ikke når ut til hele verden. Så lenge koronaviruset ikke møter nok motstand og får spre seg, oppstår nye varianter, slik som omikron.
Dette ble det tidlig advart mot og nå erfarer vi det alle sammen.
«Ingen er trygge før alle er det» sa vi da den første vaksinedosen ble satt 8. desember 2020.
Ved utgangen av fjoråret var det produsert 12 milliarder doser. Dette skulle være nok til å fullvaksinere 70 prosent av verdens befolkning.
Men slik er det ikke. Over 9 milliarder vaksinedoser er nå fordelt globalt. Per i dag har bare hver tiende person i lavinntektsland fått en dose. Enda færre er fullvaksinert. Det kan være langt igjen til vi alle er trygge.
Enkelt å forstå, vanskelig å få til
Et stikk i armen. Enklere blir det ikke. Men selv om alle land fikk nok vaksiner i morgen, ville det være store problemer med å få satt dem.
Tenk på all logistikk og personell som kreves for vaksinering her hjemme. Dette er fraværende i mange fattige land.
Verdens helsetilbud har store hull. De har oppstått fordi investeringer i helsevesen og ulikheter mellom fattig og rik ikke har blitt kraftig nok adressert.
På tross av en positiv utvikling de siste 20 år, og særlig mellom 2000 og 2010, mangler fortsatt halvparten av verdens befolkning tilgang til nødvendig helsehjelp, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Da sier det seg selv at å nå 70 prosent vaksinegrad er svært krevende.
Lang vei å gå
Manglende helsepersonell, tilgang til vaksiner og behandling som folk har råd til, diskriminering, kriser og konflikter. For dyrt, for langt unna eller for farlig. Dette er vanlige hindre for helsehjelp.
Listen er lang. Med korona har listen blitt lenger og utfordringene tøffere.
Vaksineskepsis er i seg selv en stor utfordring i mange land og kan alene stå i veien for å få vaksinert nok mennesker.
Nye varianter av viruset ville kanskje ikke sett dagens lys, eller i alle fall ikke fått like store konsekvenser, dersom vaksineringen hadde gått raskere. Og det kunne den ha gjort med bedre helsevesen verden over.
Når hele verden avhenger av at alle får vaksinen, ser vi tydeligere enn noensinne hva som mangler. Disse manglene gjør at bekjempelse av pandemien vil ta lengre tid enn vi håpet, og lengre tid enn nødvendig.
Ventetiden tar liv og helse
I fattige land, i farlige områder har mange mistet det helsetilbudet de hadde. Helsepersonell og ressurser har gått med til å bekjempe pandemien. Bortfall av helsetjenester i en kortere periode kan være livstruende for små barn.
Utsettelse av rutinevaksinering og helsekontroller fører til økt dødelighet og spredning av sykdommer som polio, meslinger, tuberkulose og hiv/aids.
Smittevern og restriksjoner har ført til tap av levebrød, økt vold mot kvinner, forverret mentalhelse og økt barnedødelighet.
Frigiving av patentrettigheter og oppbygging av produksjonskapasitet der behovene er størst vil ha stor betydning for å snu dagens groteske skjevhet. Donasjoner av vaksiner fra rike land er helt nødvendig.
Dessverre er det tendenser som peker i gal retning.
Hamstring og usikkerhet
Canada har kjøpt opp nok doser til å vaksinere sin befolkning fem ganger, England fire ganger og USA det dobbelte.
Mesteparten av vaksinedosene er allerede kjøpt opp. Det er ikke så mye igjen å kjøpe der vaksinegraden er lavest.
At stater prioriterer egen befolkning, er et stykke på vei forståelig. Det forsvarer likevel ikke hamstring. Fortsetter denne logikken må det produseres det mangedobbelte av verdens behov for at også fattige land skal nå målet på 70 prosent.
Nye varianter, slik som omikron gjør at stater nok vil fortsette å hamstre for å være føre var.
Selv om mRNA-teknologien raskt kan tilpasses nye varianter vil denne usikkerheten forsinke vaksinering til alle land ytterligere. Videre vil vaksinering av barn under 13 år kreve enda flere doser.
Det vil også boostere for voksne. Hvis 12 milliarder doser gir oss dagens situasjon, må det produseres mye mer enn de 24 milliarder dosene som er ventet å være verdens totale vaksineproduksjon innen juni.
Vaksinering som veiviser
Dette er ikke tiden for å gi opp, men for å se på mulighetene. Pandemitraktaten som skal forhandles frem i år i regi av WHO, skal ruste verden mot nye pandemier. Et slikt vern avhenger av at det faktisk finnes helsetjenester i alle kroker av verden.
covid-19-vaksiner til alle kan være sjumilssteget som viser veien til nettopp universell helsetilgang.
Vaksinen ble utviklet på rekordtid. En virkelig historisk suksess ville være om den også når fram til alle som lever på vår felles klode.
Les også:
