NRK Meny
Kronikk

Glem smørebommen – se til Northug

Det norske langrennslandslaget kommer til å miste makt og posisjon. Dette bør omfavnes, slik at Norge kan forbli verdens beste skinasjon.

Petter Northug

Petter Northug droppet landslagets ski til fordel for et par med fabrikkslip, og ble den eneste på stafettlaget som presterte i Sotsji søndag.

Foto: KIRILL KUDRYAVTSEV / Afp

Man er nødt til å føle med Norge. Å tape begge stafettene i nasjonalsporten er selvsagt traumatisk. Man er også nødt til å glede seg med svenskene, som – selv om de har hatt noen gode mesterskap – har ligget bak Norge siden 90-tallet. Nå er man i side om side i teten – for et øyeblikk eller for en lengre periode?

Men er vi ikke bare aldeles forblindet? En helt annen observasjon er jo denne: nemlig hvordan disse to nasjoner sammen i knusende grad dominerer langrennsøvelsene i OL. Bortsett fra Sveits og Colognas to gull har ingen annen nasjon mer enn én ynkelig medalje så langt Sotsji. Hjemmefavoritt Russland gikk medaljeløs gjennom sju øvelser før de endelig tok et sølv i herrestafetten. Fremstående land som Canada, USA og Italia mangler helt edelt metall.

FÅ FULL OVERSIKT: NRKs OL-sider!

Vannskillet

Sverige har ni medaljer og Norge sju – deriblant tre individuelle gull – tilsammen 16 av 24 mulige. Det til tross for ubestridelige smørebommer i det norske laget som trolig spolerte medaljesjansene på stafettene. Når tolv medaljer gjenstår å fordele på langrennsarenaen kan ikke engang et mirakel endre det faktum duoen Norge og Sverige igjen har lyktes i et mesterskap. Spørsmålet er bare hvem som blir aller best.

Det ble tydelig da Petter Northug som den første fikk vettige ski – med skiprodusentenss slip.

Sverker Sörlin

I et lengre perspektiv tror jeg derfor at det er noe annet enn smørefeil og medaljeranking som vil fremstå som vannskillet for Norge disse lekene. Det handler om hva et landslag er og hva et landslag greier selv.

Det ble tydelig søndag da Petter Northug som den første fikk vettige ski – med skiprodusenten Fischers slip. I stafettlaget – som vitterlig gikk svakt – tilhørte halve styrken privatlag, Petter og Chris Jespersen.

Internasjonal forbløffelse

Før OL trøtnet ikke røster i landslagsledelsen, og mange ulykkesravner, med å foreslå at Petter med sin svake forsesong ikke burde få stille i OL i det hele tatt, eller kanskje bare gå enkelte distanser på nåde. Det lot seg vanskelig skjule at dette handlet mest om moralsk oppgulp etter at han hadde forlatt landslaget i mai 2013.

Petter Northugs løsning var en innovasjon det er mulig å lære av.

Sverker Sörlin

Det er synd at det bites om dette i Norge. Petters løsning var i mine øyne en innovasjon det er mulig å lære av. Det kommer til å bli flere. For på lang sikt har Norge et formidabelt fortrinn som ingen andre land så langt har kommet i nærheten av.

LES OGSÅ: «Innovatøren Northug» av Sverker Sörlin (16. mai 2013)

Mens skisporten i mange land kjemper for sin plass, og for prestisje, samler norske langrenn hundrevis, iblant tusenvis, av deltagere. Hver eneste helg, en rekke forskjellige steder i landet. I tillegg kommer mosjonistene, skiturgåerne, i hele befolkningen. For norsk folkehelse er dette gevinst. Utenlandske medier som Wall Street Journal og Le Novel Observateur har under OL hatt forbløffede artikler om «Pourquoi la Norvège, ce tout petit pays, a autant de médaillés?» – altså hvorfor Norge har så mange langrennsmedaljer. Svaret: ikke genene, ikke snøen, men kulturen, kompetansen og ressursene.

«Para-elite» og amatør-elite

De siste 10-15 årene har det dessuten vokst frem et stort antall løpere som ikke helt oppnår landslagsklasse, men nesten, og som satser like hardt som landslagsløperne. De kan være unge, som Jespersen, eller noen som har passert sin absolutte topp, som Thomas Alsgaard. De representerer en omfattende kompetanse og er forankret i landets ulike regioner, klubber, organisasjoner og foretak – sistnevnte er viktige som sponsorer.

De kan være unge, som Jespersen, eller noen som har passert sin absolutte topp, som Thomas Alsgaard.

Sverker Sörlin

De fremste av de yngre i denne store kategorien løpere utgjør rik og fruktbar grojord for rekrutteringen, men fremfor alt opprettholdelsen, av den store mengden talenter som ikke umiddelbart får plass på landslaget.

Dette fenomenet har så vidt jeg kjenner til ikke noe navn. Kanskje man kunne kalle det for en norsk «para-elite» – altså en nest-elite, tett opptil og på samme generelle nivå som den eliten som akkurat på ethvert tidspunkt får trekke på landslagsdrakten. Det er denne para-eliten som helg etter helg gjør rent bord Skandinavisk Cup.

Den kan eksistere fordi den i sin tur støttes opp, økonomisk, sosialt og kulturelt, av en enda større gruppe som trener svært ambisiøst, men uten å være profesjonelle. De er amatør-elite, går turskirenn, satser tungt i langrennsfirmaer startet av tidligere stjerner.

Alle vet alt

Hva som skjer når denne omfattende og kompetente – og pengesterke – skikulturen vokser inn i og smelter sammen med det øverste sjiktet er det vel ingen som egentlig vet. Men vi ser at det skjer nå.

Informasjon kan ikke lenger lukkes inne.

Sverker Sörlin

Og én ting vet vi: at den eksklusiviteten som kompetanse tidligere hadde, og som ble holdt oppe av et absolutt hierarki med landslaget øverst og alle andre i fallende skala under, det er i oppløsning. Dette forsterkes av at informasjon ikke lenger kan lukkes inne. Alle vet alt samtidig. (Bortsett, kanskje, fra hvilken smurning som er best...).

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Overfloden bør gi mangfold

De kyndige kommer fra privatlag, fra dyktige sportsforhandlere og smørespesialister, fra regionale skigymnas. Bare en liten del av denne voldsomme kompetansebasen kan delta på landslag.

Mangfold er den største gevinsten.

Sverker Sörlin

Norges problem kan kallas embarras de richesse – en nesten pinlig overflod av alt: folkelig forankring, antall talenter, ressurser, fagkunnskap. Fra en slik overflod burde det oppstå mangfold, som er den største gevinsten.

Om man bare skulle vurdere ut fra talentbasens størrelse og skikulturens styrke, burde Norge ta alle medaljene i OL. Og slik så det nesten ut til å bli etter resultatene i årets Tour de Ski og verdenscup.

Lite generøs og nærtagende

Samtidig peker historien på en viss usikkerhet, iblant direkt klossethet, i håndteringen av mangfold og nyheter. Det kan man se fremdeles, mest typisk i den ikke så generøse behandlingen av Northug. Men også landslagsledelsens nærtagende reaksjoner til mediene i Sotsji vitner om at man helst vil fortsette å vite best selv. Men om man ikke gjør det, hvilket skjer selv den beste, så er det som regel klokt å lytte til råd.

Interessen for sporten er så stor at man kan gjøre enda mer.

Sverker Sörlin

Det finnes også store kvaliteter å slå ring rundt. Den fine individuelle intervallstarten, som norsk skisport har forsvart passe dogmatisk. Den solidariske fordelingen av sponsorinntekter for å gjøre det mulig å gi støtte til de som trenger det. Men interessen for sporten er så stor at man kan gjøre enda mer.

Kunnskapsmonopolet er opphevet

En og annen smørebom kan norsk langrenn tåle. Etter noen dager og nye suksesser blir det lettere å glemme. Men man kan ikke makte en geriljakrig mellom den store skikulturens ulike lag og nivåer. Den historiske utfordringen ligger i å håndtere disse viljesterke kompetansekulturerene klokt og forsiktig. Da vil man forbli best i verden.

Man kan ikke lenger gjemme seg bak døra på smøreboden.

Sverker Sörlin

Det er vanskelig. Men det blir lettere om man innser at det ikke lenger finnes noe kunnskapsmonopol. Man kan ikke lenger gjemme seg bak døra på smøreboden.

Dette er norsk langrenns luksusproblem – intet annet land har så mye energi og kompetanse å ta vare på. Det bør være en interessant jobb å lede denne stadige omveltningen i skiidretten i Norge.

Den som vil la alt være som det en gang var, har derimot ingen fremtid.

Sverker Sörlin er professor i miljøhistorie ved KTH i Stockholm.
I år er han tilknyttet Institute for Advanced Study i Princeton. Han har også skrevet boken Kroppens geni – Marit, Petter og langrenn som lidenskap (Pax Forlag 2011)
.

NB. Kronikken ble publisert onsdag morgen, før sprintstafettene.