De aller fleste rapportene, både fra FN-systemet og ulike forskninginstitutter, har en felles konklusjon. Verdenssamfunnet er langt unna målet om å redusere oppvarmingen ned mot 1,5 grader.
Summen av de planene som nå ligger på bordet tilsier en temperaturøkning på rundt 2,7 grader i dette århundret. At prognosen for temperaturøkning i det hele tatt er krøpet under 3 grader er resultatet av de kraftige tiltakene USA har varslet etter at Joe Biden overtok. Planer som langt fra er sikret politisk flertall i Washington.
Biden har reist til Europa for møter med de andre verdenslederne i G20-gruppen i Roma og til Glasgow-møtet på mandag uten politiske avklaringer på hjemmebane, heller ikke blant gruppen av skeptikere i egne rekker hos Demokratene.
I et forsøk på å samle tilstrekkelig politisk støtte til pakken, har Biden kuttet kraftig på innholdet, slik at prislappen er bortimot halvert.
New York Times rapporterer fredag at Biden nå legger hele sin tyngde, også gjennom denne helgen, for å få positive nyheter når han de neste dagene skal møte de andre verdenslederne.
Holde 1,5 graders målet levende
Da den nye klima- og miljøministeren Espen Barth Eide møtte pressen i forkant av Glasgow-møtet denne uka, erklærte han støtte til Boris Johnson. Den britiske statsministeren, som har ansvaret for Glasgow-møtet, har erklært at hovedmålet for toppmøtet er å «holde 1,5-graders-målet levende».
På spørsmål fra journalistene om et slikt mål har en egenverdi uten forpliktende nye beslutninger, forsøkte statsministeren å gi et overbevisende svar, uten helt å lykkes
– Det gir et kraftig signal til verdenssamfunnet og næringslivet om at politikk og investeringer må være i tråd med målet om 1,5 grader, var budskapet.
Lekkasjer fra utkastet til erklæring fra G20-møtet i Roma de neste dagene bekrefter at også dette møtet vil inneholde målsettinger i tråd med Boris Johnsons 1,5-graders-formulering. Dermed legges det opp til at fortsatt støtte til dette målet fra Paris-avtalen blir hovedbudskapet i den politiske slutterklæringen fra klimamøtet i Glasgow om to uker.
Frykter tilbakeslag i Glasgow
Inntrykket jeg får når jeg snakker med ulike aktører som følger disse prosessene tett, er likevel en frykt for at Glasgow kan bli et tilbakeslag, fordi det ser ut til at de største utslippslandene ikke kommer med sterke nok nye bidrag.
Kina, som står for 30 prosent av klodens CO2-utslipp, har publisert planer framover som i praksis kun er å bekrefte det som allerede er varslet: At utslippene skal nå en topp innen 2030, og at de vil nå et mål om netto-null-utslipp innen 2060.
Positive nyheter som at kullkraftverk med kapsitet på 38 gigawatt ble stengt i løpet av 2020 i USA og Europa, blir på den andre siden nullet ut av Kinas planer om bygge nye kullkraftverk tilsvarende 39 gigawatt de neste årene, ifølge Bloomberg.
Energikrise bremser grønn omstilling
Da Eide i møtet med pressen denne uka ble spurt om energikrisen over store deler av verden ville bremse den grønne omstillingen, svarte han at det er to «skoler» i synet på det spørsmålet:
Den ene at den vil bety en brems, den andre, som han selv støttet, er at den den tvertimot ville bety en kraftig impuls til å legge om til fornybar energi.
Så langt tyder mye på at hensynet til forsyningssikkerhet og frykt for sosial protest bremser arbeidet for en grønn omstilling. Også i EU, som blir betraktet som lokomotivet i internasjonal klimapolitikk, er det frykt for dette.
Blant annet om de forslagene som går ut å utvide kvotesystemet til også å gjelde transport og bygninger. Indirekte vil det ramme lavinntektshusholdninger via økte energipriser til oppvarming så mye at en frykter gule vester i nye protesttog i gatene.
Hvor stor effekt denne frykten vil få, vet ingen, men den er der, det er det ingen tvil om.
Hva avgjør suksess eller fiasko?
På pressemøtet ble Eide stilt dette spørsmålet:
– Hva avgjør om Glasgow blir suksess eller fiasko?
Svaret var at suksess betinger at 1,5 graders-målet blir bekreftet, at møtet evner å øke klimafinansieringen fra rike til fattige land, og at Glasgow klarer å avslutte eller gjøre framskritt med et framtidig system for kvotehandel.
Dette siste punktet handler om den artikkelen i Paris-avtalens regelbok som ennå ikke er avsluttet, seks år etter. Norge har sammen med Singapore fått ansvaret for å bringe dette i havn.
Det dette i praksis handler om er å etablere et troverdig system for et markedssystem av kvoter, som ikke bare er «luft» men som fører til reelle utslippsreduksjoner.
Som i alle deler av klimaforhandlingene er store økonomiske interesser involvert, der problemet har vært at enkelte land vil telle klimatiltak dobbelt opp, både på sitt eget klimaregnskap og også det landet som kjøper kvoten.
Observatører og eksperter som Steffen Kallbekken i Cicero har på forhånd uttalt seg optimistisk om en løsning på dette punktet i Glasgow. Grunnen er at det kan kobles til andre forhandlingstema, som klimafinansiering, i typisk hestehandelstil.
Å få til en «butikk», et troverdig markedssystem for kvoter, har kanskje ikke størst betydning på kort sikt, men det eksperter peker på, er at det kan være avgjørende i den perioden når kloden skal nå sitt netto-null mål fram mot 2050, og der det trengs teknologi og investeringer som kan hente ned CO2 fra atmosfæren.
Hva så med lille Norge?
Som alltid blir Norge, både fra opposisjonen og miljøbevegelsen, møtt med vårt store nasjonale paradoks som på den ene siden søkkrik nasjon basert på inntekter fra fossil energi, men på den andre siden vil opptre som ledende grønn klimaaktør. Så også denne gang.
På det samme pressemøtet denne uka innrømmet Espen Barth Eide at Ap/Sp-regjeringens vedtatte mål om å redusere klimautslippene med 55 prosent innen 2030 var «svært ambisiøst».
Det nye med dette vedtaket sammenlignet med Solberg-regjeringens mål er at utslippsreduksjonen skal omfatte hele økonomien, og reduksjonene i utslipp skal skje på norsk geografisk terretorium. Det betyr at reduksjoner som skjer i andre europeiske land via kvotesystemet vi er med i, ikke skal telles med.
Eide godtok mer eller mindre over bordet nettstedet Energi og Klimas regnestykke om at dette i håndfaste tall betyr at Norge i 2030 må ha redusert våre nasjonale utslipp til rundt 23 millioner tonn CO2 fra dagens nivå på 49 millioner tonn.
Når en kombinerer denne ambisjonen med det faktum at Hurdalserklæringen skaper uklarhet om hvor helhjertet Ap/Sp-regjeringen vil praktisere det sterkeste klimapolitiske virkemiddelet i verktøykassa framover, nemlig en tredobling av CO2-avgiften fram mot 2030, må vi gi Barth Eide rett i konklusjonen.
Dette er ambisiøst. Og vanskelig. Eller krevende, slik han selv formulerte det.
