Kronikk

Gjør noe!

Kjære Bent Høie – du kan redde pappa. Pappaen min blir kanskje ikke 60 år. Men han kan bli 50.

Selma Topdahl Danielsen

«Jeg er ikke klar for å miste pappa. Det vil jeg jo aldri bli», skriver kronikkforfatter Selma Topdahl Danielsen (14) om faren, som har en sjelden form for lungekreft. Her er hun sammen med ham på skogstur.

Jeg skriver dette brevet på vegne av oss barn som har en mamma eller pappa med kreft.

Pappaen min har kreft. For ett år siden ble det tilfeldigvis oppdaget en svulst på pappas høyre lunge. Det var et stort sjokk. Det hele virket rett og slett uvirkelig. Hvordan kunne det skje? Pappa, som aldri hadde røykt, som bare var 46 år, og som løp og syklet så mye.

Jeg er ikke klar for å miste pappa. Det vil jeg jo aldri bli.

Det var vanskelig å leve en vanlig hverdag når dette var det eneste som sto i tankene mine. Først ble pappa operert. Han opererte vekk de to øverste delene av den ene lungen. Mamma var med ham på sykehuset, mens jeg og brødrene mine var hjemme med besteforeldre. Etter operasjonen ble han behandlet med cellegift og stråling. Cellegiften tålte han veldig dårlig, og hele sommeren lå han på sofaen i stuen. Uheldigvis fikk han lite ut av denne behandlingen. På første kontroll etter behandlingen hadde han kreftsvulster på begge lungene.

Jeg husker at jeg mistet alt håp. Nå kunne han ikke bli frisk igjen.

Den neste behandlingen vi fikk anbefalt, var immunterapi. Dessverre virket ikke denne behandlingen heller.

Selma og pappa

«Jeg ville hjelpe eller gjøre noe for å få pappa frisk igjen. Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg følte meg så hjelpeløs», skriver kronikkforfatter Selma Topdahl Danielsen om faren. Her er hun med faren i svømmehallen som toåring.

Foto: Privat

Jeg tok det veldig tungt, og var fortvilet. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ville hjelpe eller gjøre noe for å få pappa frisk igjen. Men det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg følte meg så hjelpeløs.

Pappa har en EGFR lungekreft-type. Bare 10 prosent med lungekreft har det. Ofte er de unge. Det finnes noen medisiner som kan virke. De heter TKI. Pappa fikk TKI (Giotrif). Etter åtte uker var det nesten ikke kreftsvulster å se på lungene hans. Behandlingen virket, og det var en stor lettelse for hele familien.

Vi var så glade! Vi var ikke forberedt på det. Etter elleve måneder med bare dårlige beskjeder, var det vanskelig å tro at det var sant.

Selma og pappa

«Vi barn trenger mammaer og pappaer. Vi trenger dem hos oss så lenge som mulig!», skriver Selma Topdahl Danielsen om faren. Her er hun et halvt år, sammen med faren.

Foto: Privat

Brødrene mine spør pappa om han vil være her på bursdagen deres.

Jeg har vært veldig trist og ufokusert på skolen dette året. Brødrene mine er åtte og 12 år, og de tenker nok ikke like mye på dette som meg. Men innimellom blir også de skikkelig redde. De forstår veldig godt at pappa er alvorlig syk, og at det er veldig usikkert hvor lenge han får leve. Brødrene mine spør pappa om han vil være her på bursdagen deres.

Jeg kjenner meg letta nå, og glad. Men denne behandlingen vil dessverre ikke virke for alltid. Det skremmer meg veldig. Bare tanken på det får meg trist igjen. Behandlingen kan virke i tre måneder, seks måneder, et år eller kanskje enda lenger.

Jeg er ikke klar for å miste pappa. Det vil jeg jo aldri bli. Når denne behandlingen ikke virker lenger, trenger han en medisin som heter Tagrisso. Den vil ikke Norge gi ham. Selv om det er den beste behandlingen, og selv om flere andre land gir den, til og med naboland som Sverige og Danmark. Det er så urettferdig! Det er urettferdig at pappa fikk kreft, og det er urettferdig at han ikke kan få den behandlingen han trenger!

Vi barn trenger mammaer og pappaer. Vi trenger dem hos oss så lenge som mulig!

Jeg skriver dette brevet til deg, Bent Høie, fordi jeg vil at du skal skjønne hvor fortvilet vi barn er som har en mamma eller pappa med kreft.

Vi barn trenger mammaer og pappaer. Vi trenger dem hos oss så lenge som mulig! Og for å ha dem hos oss lengst mulig, må de få den beste behandlingen. Alternativet til pappa hvis han ikke får Tagrisso, er cellegift. Det ble han så syk av. Ingen kan leve sånn.

Kjære Bent Høie. Vær så snill og gjør noe med dette. For lungekreftpasientene i Norge, og for barna deres!

Selma Topdahl Danielsens brev er også overlevert helseminister Bent Høie.