NRK Meny
Kronikk

Gjør mobiltelefonen oss ulykkelig?

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng.

Fire ungdommer på sosiale medier

En tredjedel av døgnet går til å være påkoblet mobiltelefonen og sosiale medier. Det er bare et lite problem. Å være konstant påkoblet, gjør ikke ungdommen lykkeligere, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Stine Cecilie Granlund

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til den nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Typisk ungdom

Amerikanske ungdommer, født etter 1995, drikker mindre, debuterer senere og går på færre dates. Antall tenåringsgraviditeter har falt til det laveste nivået noen gang målt. De har mindre lønnet arbeid ved siden av skolen og de tilbringer mer tid hjemme. 18-åringer går faktisk mindre ut nå, enn det 13-åringer gjorde i 2009.

Så bra, tenker du kanskje?

Vel, til tross for at amerikanske unge tilbringer mer tid bak husets fire vegger, tilbringer de ikke mer kvalitetstid med foreldrene sine. De gjør heller ikke mer hjemmelekser. En tredjedel av døgnet går til å være påkoblet mobiltelefonen og sosiale medier.

Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer.

Dagens unge trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, på Facebook og på Instagram. De slipper å være alene og kjede seg.

Det er bare et lite problem. Å være konstant påkoblet, gjør dem ikke lykkeligere. Snarere tvert imot. Rekordmange unge, både i USA og i Norge, forteller at de har depressive symptomer og er ensomme. Det har vært en dramatisk utvikling de siste ti årene.

Twenge har en teori. Den negative utviklingen i unges livsmønster oppsto samtidig som stadig flere unge fikk egen smarttelefon. Det er ingen tilfeldig sammenheng.

En stor nasjonal undersøkelse viser at 8.-klassinger i USA som bruker mer enn 10 timer i uken på sosiale medier har 56 prosent større sannsynlighet for å svare at de er ulykkelige. Mens ungdom som bruker mindre tid på nett enn gjennomsnittet, og mer tid med venner ansikt-til-ansikt, har lavere sannsynlighet for å være ensomme og deprimerte.

Hjernen i høygir

Jeg er verken lege, psykolog eller forsker. Jeg vet ikke om analysen til Twenge kan overføres direkte fra USA til Norge. Jeg tror heller ikke at dette er den eneste årsaken til at flere unge i Norge sliter psykisk.

Men jeg, som en selverklært samfunnssynser, synes teorien er interessant.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn tidligere. Informasjonsstrømmen er konstant.

Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Foreldre må vise at de selv klarer å logge av i fritiden.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Jeg tviler. Jeg tror ikke vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen.

Multitasking er nemlig en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivået vårt. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Usosiale medier

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.

Det er alltid noen som får til noe bedre enn oss. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til.

Sett grenser

La oss si at teorien er riktig, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksomme på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. Foreldre må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv. Her må alle bidra. For selv om digital teknologi i all hovedsak er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må unge lære å kreve sin rett.

Sin rett til å være frakoblet.