HVIS JEG VAR STATSMINISTER
NRK Ytring har bedt seks kjente norske mennesker skrive hva de ville gjort hvis de var statsminister.
Som nær venn av opptil flere statsministre og bekjent av andre: Jeg vil aldri bli statsminister. Jeg vet hva det dreier seg om. Nå velger man ikke å bli det – det vokser seg til. Det er en prosess. En lang prosess. Og så er det gjort.
Og som Göran Persson sa om å være statsminister: «Du er aldri ensom. Du er alltid ensom». Så vel bekomme. Jeg vil være statsminister 1 – en – dag. Punktum. For jeg har et par ting jeg vil ha gjort, bestemt, ordnet.
Det første er at det skal gå tog fra Oslo til København! Tog til Europa. Tog for fly. Og for å slippe Gardermoen. Tog for mindre forurensning. Å reise med tog er å reise i landskap. Rytmen og roen gir leseglede og hvilepuls. Man kan gå mot restaurantvognen, man kan bevege seg og hilse på folk.
Togskinnene ligger jo der. I «gamle» dager reiste man fra Østbanen sydover, til og med i nattog med Pariservogn.
Som statsminister vil jeg fremme en hastesak om direktetog Oslo–København i løpet av 2018.
Det andre er at det med lov skal forbys – fra en bestemt dato og et klokkeslett – å oversette dansk og svensk litteratur til norsk. Og for øvrig ha undertekster på svensk og dansk film og TV. Det henger sammen med min tro på Kalmarunionen.
Det hender ofte jeg kjenner at landet mitt blir for lite, at vi er for få og at jeg «vil over de høye fjelle». Siden jeg er halvt svensk, har jeg alltid fulgt med på svensk TV, følger svenskenes tradisjoner, på avstand riktignok, og leser daglig svenske aviser. Jeg har egentlig et fedreland til – Sverige. Og som filolog og med historie som fag, har tilknytningen til Danmark og dansk kultur vært naturlig.
I København er man jo i Europa.
Vi er som svensker, dansker og nordmenn tre nasjoner som ikke bare er naboer, men er blodsbrødre i språk og kultur. Vi lever i en tid hvor «alle» snakker engelsk. Og snart kommer kineserne og tar oss.
Vi ville bli større og sterkere, sammen og hver for oss, hvis vi kunne dele litteratur av alle varianter. Dele samtidsfilm og TV. Umiddelbart og raskt dele hverandres kunstneriske og kulturelle rikdom. Med Kalmarunionen ville vi dermed få 3 fedreland, rett og slett.
Mange nordmenn hevder de ikke så lett leser svensk. Dansk derimot glir lettere. Hva gjelder talespråk er det omvendt – våre danske venner bør anstrenge seg for å snakke saktere og klarere til oss (og til hverandre). Svensker skjønner vi straks.
Tross det – vi har ikke råd og tid til å bruke ressurser på oversettelser. Dessuten er det opp mot den anglo-amerikanske og globale og digitale verden en større mulighet til å bevare våre nordiske språk og vår – tross alt – felles kultur, våre verdier og tradisjoner.
Dette går seg til ganske raskt. I USA kom innvandrere fra alle verdens land og riker. De lærte seg å innledningsvis forstå, lytte og lære før de ble amerikanere og snakket amerikansk.
Fredrik Skavlan leder jo utviklingen i praksis. Uten lovforslag fra statsminister Solberg eller Løfven. Det er utvilsomt uendelige utfordringer om konstitusjon, om kongehus, om flagg og faner.
Bare vi får beholde 17. mai som felles nasjonaldag, sier nå jeg. Dansker og svensker har aldri fått til det der. Men takk og lov har alle nasjoner høyrekjøring – så slipper vi det bråket.
Men altså – vi må starte med å forstå hverandres språk. Umiddelbart. Som en begynnelse.
Det er bare å bestemme. I statsråd på Slottet.
Med meg som statsminister for 1 dag.
Følg NRK Debatt på
og