Giftig frustrasjon i Arbeiderpartiet

Det var enstemmig. Medlemmene i Arbeiderpartiets to viktigste organ mellom landsmøtene sa seg ferdige med varslersakene mot Trond Giske i januar.

Det skulle være et punktum for partiets håndtering. Og et politisk kolon for en vei videre: Nå skulle det snakkes om politikk og samling i bånn. Alle skulle som vanlig med. Et helt parti, i det minste.

• Lars Nehru Sand etter Aps ekstraordinære landsstyremøte: En dans på torner

Derfor klappet alle samstemt denne ettermiddagen på Gardermoen, da Jonas Gahr Støre var tydelig på at varslersakene hadde blitt håndtert på en måte som var forankret i partiet, ryddig, rettferdig og etterrettelig.

Det var liksom slik han skulle sette punktum. Så skulle partiet gå videre.

Alle er ikke like klare

En comebacktale på Orkland, noen 1. mai-appeller, en kirkedebatt i Vår Frue kirke, noen oppslag om norsk mediepolitikk, et idénettverk i Trøndelag, en intern Acer-debatt, et forsinket julebord i Løvebakken AUF og nå sist en invitasjon til stortingsgruppens sommerfest senere, ser vi at ikke alle i partiet var så klare til å gå videre, med alt det innebærer.

Hoveddelen av partiet er nok enig med Støres middelvei: La oss se fremover og snakke om politikk.

Men på hver side finnes det to aktive ytterfløyer:

På den ene siden alle dem som mener Giske er tatt for hardt av partiet, trengs i arbeidet videre og selvsagt må få spille på de strenger han kan, selv om han ikke er nestleder.

På den andre siden alle dem som mener det er helt feil at Giske skal kunne ta så mye plass i partiet som han fortsatt gjør. Som mener sanksjonene og «straffen» ikke er streng nok.

Til det siste må det tillegges at en stor andel av disse mener at Giske selv burde skjønt at det mest musikalske av ham ville vært å ligge lavt i terrenget. At det ville vært riktigst moralsk og best for partiet. Hva da når Giske selv vil det annerledes, og ikke er flau av å møte på sommerfest eller delta så aktivt i politikken som stortingsvervet tillater?

Da rettes ytterligere frustrasjon mot en partileder mange nok skulle ønske kunne gjort mer i situasjonen.

Støre og partiet fikk derfor negativ omtale av at Giske faktisk er invitert til sommerfesten. Det ville blitt minst like mye bråk dersom Giske var nektet å delta på sommerfest. Spesielt siden slike sosiale sanksjoner da ville kommet etter at punktum ble satt i januar. Den gang var det ikke en del av vedtaket.

• Lars Nehru Sand: Ap taper til sine nærmeste

Et symbol og en kulturkamp

Arbeiderpartiet nasjonalt og rundt omkring i landet er nå delt i synet på hvordan man skal forholde seg til partiets tidligere nestleder. Trond Giske er et symbol på noe mer enn #metoo. Det handler om en politisk kultur i partiet, og hva som skal lønne seg på sikt.

Rundt Giske og i trøndelagsmiljøet har det over tid blitt dannet kraftfulle allianser og samlet mye makt på få hender. Deler av Ap vil ta et oppgjør med denne måten å føre politikk på. Deler av partiet mener det som kan se ut som en kamp mot Giske, derfor handler om veldig mye mer enn varslersakene.

Det ligger altså mer enn fyll og fest i potten når noen er sterkt kritisk til at Giske behandles som alle andre i stortingsgruppen. For Giskes del er de sosiale arenaene viktige. Både regionalt og nasjonalt arbeider han målrettet for å reise seg som politiker og Ap som parti. Det er derfor han holder på.

De som mener Giske dermed setter seg selv foran partiet, er derfor mange. De som kan ta ham på å trå over grenser fra partivedtaket fra januar, er derimot vesentlig færre, om noen.

• Lars Nehru Sand i oktober 2017: Hvorfor klarer ikke Ap å fremstå som et lag?

Om å forstå hva man ikke forstår

Den enkle analysen vil raskt være at Trond Giske på et eller annet nivå er et problem for Støre, spesielt i lys av ønsket om å gå videre. Det mer helhetlige bildet er at Jonas Gahr Støre også er et problem for seg selv. All den tid mange i partiet mener partilederen ikke skjønner hva han selv ikke forstår. Sagt på en annen måte: Det er sider ved partiet Støre ikke ser og dermed ikke forholder seg til.

Støre må selvsagt kunne mene at Giske-sakene formelt er korrekt håndtert. Han kan med rette mene at partiet bør snakke om politikk, ikke Giske. Han kan mene at det er fånyttes av et mindretall å henge seg opp i hva Giske burde gjøre.

Poenget er at Støre som partileder faktisk må ta inn over seg at disse forholdene opptar mange nok i hans eget parti. Alle er ikke med på Støres steg og tempo i å komme seg videre. Han kan være uenig i det, men ikke la være å ta det innover seg. Han må se og forstå.

Han må skjønne at sommerfesten handler om noe mer. Det gjør kritikken av Støres håndtering av Acer-saken også, forresten.

Ytterligere frustrasjon

En leder som får og tar inn over seg signal fra blindsonen i sitt eget syn på egen organisasjon, vil sannsynligvis lykkes bedre med å navigere, enn en leder som ikke vet om eller forstår sentrale strømninger internt. Støre forstod ikke Giske-komplekset og alvorligheten tilstrekkelig i tiden mellom valgnederlaget og de første varslene. Kanskje gjør han det fortsatt ikke.

Flere sier de ofte har hintet til partilederen om dette, uten å nå frem. Det hjelper ikke Støres autoritet i hans eget parti. Det blir en ytterligere frustrasjon i partiet. Akkurat nå er frustrasjonen i ferd med å bli giftig og tendere til å bli mye mer opprivende internt enn det så ut til i januar.

Samtidig er det lett å forstå at mye ved Giske, langt mer enn trønderen selv legger opp til, er så splittende i Ap at det kan synes som en umulig oppgave å forene.

Derfor er det så krevende for både Støre og Arbeiderpartiet å komme seg videre.