Etter flere år med studier er vi klare for å spre våre vinger ut i verden og tre inn i de voksnes rekker: å finne en fast jobb innenfor det feltet vi har studert. Men virkeligheten etter endte studier er tøff, der venter et arbeidsmarked som ikke vil ha nyutdannede.
Limbosituasjon
Ifølge SSB har antall arbeidsledige med lang universitet eller høyskoleutdanning økt med 16,2 prosent på ett år. Det sitter mange skjebner der ute med masse utdanning som ikke får komme inn på arbeidsmarkedet. Meg selv inkludert. Nå har jeg vært arbeidssøkende siden juni da jeg ble ferdig med mastergraden min i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Etter å ha startet med de mest relevante stillingene, søker jeg nå på alt mulig: rådgiver, konsulent, veileder, kontormedarbeider og saksbehandler.
En frustrerende tilværelse tilbringes ved i tråkke rundt hjemme og håpe på å få noen vakter på sykehjemmet i nærheten. NAV mener jeg helt fint kan skaffe meg jobb på egen hånd, jeg er jo tross alt «høyt» utdannet. Denne limbofasen mellom ferdig student og jobbmarkedet er utrolig krevende og ikke minst kraftig kost for selvtilliten. For når jeg pløyer nettet etter ledige stillinger, ringer arbeidsgivere, skriver søknader og ringer arbeidsgivere igjen og til slutt ender opp med å kun få en kort fellesmail der det står «det ble ikke deg denne gangen, men takk for interessen og du er hjertelig velkommen til å søke igjen», så vil jeg tro det er normalt å føle seg ganske liten og ubetydelig. Spesielt når dette gjentar seg over flere måneder.
Høy utdanning straffes
Folk sa til meg at det tar tid før man får jobb. Så jeg var forberedt, men tenkte ikke at jeg kom til å føle meg så lite verdt. Nå er jeg på den syvende måneden som arbeidssøker. Jeg har ikke gitt opp håpet, men etter utallige telefoner og skrevne søknader stusser jeg over hvordan denne prosessen fungerer. Jeg får servert den ene unnskyldningen etter den andre. Senest forrige uke fikk jeg høre av en aktuell arbeidsgiver at jeg er for «høyt» utdannet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Er det ikke en fordel å ha en god og lang utdannelse?
Noe som går igjen i utlysninger og samtaler med arbeidsgivere er hvor mye erfaring jeg må ha for i det hele tatt å være en kvalifisert søker. I tillegg skal jeg helst ha mye kunnskap om alle mulige systemer (som man lærer når man er ansatt et sted). Det er jo umulig å få disse erfaringene når man ikke får en jobb. Vi nyutdannede har opparbeidet oss både arbeidsetikk og en stor evne til å tilegne oss ny kunnskap på. Dette, i tillegg til fleksibilitet og tilpasningsdyktighet burde jo være egenskaper som er verdifulle for arbeidsgivere?
Så hva forventes det av oss? At vi skal være ferdig utdannet med en full og bred arbeidserfaring i tillegg. De fleste av oss jobber ved siden av studier, men dette er ofte ikke relevant for den utdannelsen vi tar. Det kan virke som at arbeidsgivere er lite villige til å gi opplæring, det er rett og slett litt tiltak. Penger koster det jo også.
Får ikke sjansen
Jeg får stadig vekk høre: du må bare få en fot innafor. Vel, min fot sitter godt fast i dørkarmen. Det er heller ikke en stor hemmelighet at det er en fordel å ha et nettverk som kan hjelpe deg inn på arbeidsmarkedet. Men å «nettverke» er ikke enkelt for en nyutdannet fordi vi ikke er en del av arbeidsmarkedet. Det er mange der ute som har masse å gi, men som ikke får sjansen fordi de er nyutdannet. Inntil nylig trodde jeg det var noe galt med meg, at jeg ikke prøvde nok eller var flink nok, men der tok jeg feil. Nå har jeg forstått det: jeg er ikke velkommen.
Følg NRK Debatt på og
