«Det jeg gruer meg mest til er å være uten lærebok.» Det sa lærerstudenten i praksis på en barneskole nær deg.
Jeg kunne ikke trøste med at hun sannsynligvis blir del av et profesjonsfellesskap som kommer til å ta de riktige beslutningene rundt læremidler til hennes fremtidige norsktimer.
I altfor mange skoler, særlig grunnskoler, er det nemlig ikke profesjonsfellesskapet som får ta disse beslutningene.
Jo da, de får fortsatt lov til å ta med seg elevene på biblioteket, og enn så lenge får de ha slikt på skolen, men læreboka, den er det helst skoleleder eller -eier som bestemmer. Det svarte i hvert fall skolene da Nifu i fjor spurte på vegne av Utdanningsdirektoratet.
Derfor sitter det i disse dager både foresatte og eldre søsken og klør seg i huet fordi de ikke klarer å hjelpe til med skolearbeid, for innholdet er ikke noe sted. Elevene aner ikke. Kanskje heller ikke når de er på skolen? Konsentrasjonen er i fritt fall fordi vi tillater at også barns hjerner blir lært opp til å spore av.
Det gjør at den eneste pedagogen i rommet har et svare strev med å få gitt så tydelige beskjeder, så mange ganger, at det faktisk fiser inn og blir til handling. Løsrevet handling, på tross av den røde tråden pedagogen prøver å legge ut.
«Det er den dummeste årsaken jeg har lest», sa VG2-eleven som satt og leste (i læreboka, for noen elever i videregående har fortsatt lærere som får være med å bestemme), at samnorskprosjektet på 1900-tallet strandet fordi myndighetene ville tvinge det på folk. Fordi de gikk for fort fram.
Da han skulle forklare hvorfor han mente det, sa han: «Så mye idiotisk vi bare finner oss i, og så skulle liksom ikke dette gå.»
Det ble en kul samtale, men hva om han var inne på noe – at også vi som er voksne i dag er blitt ekko eller naut som knapt registrerer at myndighetene igjen gikk for fort fram, og på den måten utsetter ungene våre for noe som ikke er greit?
Plutselig var det bare her, dette én-til-én-klasserommet der det er så selvsagt at hver elev har sin egen dings. Da jeg selv kom tilbake til læreryrket for 12 år siden, tviholdt elevene på hver sin voksenattributt hver gang jeg ba dem legge den bort fordi vi skulle gjøre noe annet.
Nå puster de lettet ut. De er lei. De tar heller romaner enn flere læringsstier nå.
Parallelt med at elevene er lei av nyhetens interesse, kan det faktisk se ut til at myndighetene skrur til den siste skruen i læringskista og får digitalisert hvert bidige læremiddel. Det er kanskje fint for mindretallet med ulike lærevansker, som uansett har krav på lese- og skrivestøtte, men hva med alle dem som faktisk får best lesestøtte av å lese på papir?
Som kjent er ikke de dingsene norske skoleelever er utstyrt med egnet for alt av læringsarbeid. De er laget for underholdning, og derfor vil enhver aktivitet som skal vare lenger enn 15 eller 45 sekunder, by på trøbbel.
Selvsagt skal vi bruke dem til en hel del, men det er også en hel del vi ikke skal bruke dem til. Når myndighetene da låser elevene til dingsene ved ikke å gi dem skolebøker å jobbe med ved siden av, nei, da har vi visst ikke råd til å bli stort bedre enn dette.
Men det må vi. Språket norsk trenger fortsatt institusjonell støtte, også gjennom lærebøker på begge skriftspråk, og ikke minst har elevene behov for å drive en god del av lesinga i fred.
I tillegg til at det lille fåtallet av lærerstudenter som ønsker å bli norsklærere, faktisk skal beholde det ønsket gjennom både utdanningen sin og ikke minst de første årene i yrket.
