Når vi unge går av med pensjon vil dagens pensjonister og våre foreldre ha brukt opp nesten alle oljepengene.
Det får store konsekvenser: Dagens unge må jobbe lenger. Vi vil få mindre. Vi må spare mer.
Vi rekker ikke opp til stigen
Frem til i dag har hver generasjon bidratt til å bygge et land hvor neste generasjon står på skuldrene til de som kom før oss.
Utviklingen av industri og jobber har gitt grunnlaget for å bygge ut en velferdsstat som har kommet stadig flere til gode.
Nå virker det som om våre besteforeldre er i ferd med å trekke stigen opp etter seg. De som ble 65 år i år gikk ut i arbeidslivet som 20-åringer i 1975, seks år etter at vi fant olje på Ekofiskfeltet og Einar Gerhardsen trakk seg ut av aktiv politikk.
Selvsagt har de bidratt til å bygge landet. Selvsagt bør de få sin del av kaken. Men er det riktig at det kun er denne generasjonen som skal få utbytte av oljen som ble funnet da de var tenåringer og en velferdsstat som ble skapt av generasjonene som fulgte?
Unge går trange pensjonstider i møte
Tidligere i september kom årets pensjonsoppgjør. Nesten før oppgjøret var klart begynte pensjonistene å klage.
Det er en konstant strøm av misnøye som varer til neste års oppgjør, før det starter på nytt. Her er noen tanker fra andre siden av generasjonskløften. Fra oss som skal betale for dette:
Jeg er 26 år. Født i 1994. Min generasjon er i ferd med å ta de første ordentlige skrittene inn i arbeidslivet. Før vi har sendt så mye som en jobbsøknad er det et par ting vi allerede vet:
- Vi må jobbe seks år lenger enn dagens pensjonister bare for å få den samme pensjonen som dem. De som er født etter 1994 får det enda verre.
- Med dagens uttak fra oljefondet (SPU) vil fondet være tømt før vi blir pensjonister. Det betyr budsjettkutt og mindre penger til å finansiere fremtidens pensjoner.
- Vi må spare 10 prosent av nettoinntekten vår for å sikre oss en pensjon på rundt 70 prosent av inntekten vår. Få nålevende pensjonister har vært nødt til det.
Pensjonssystemet var ikke bærekraftig
Før pensjonsreformen i 2011 råtnet pensjonssystemet på rot. Det var i realiteten et omvendt pyramidespill. Ingen hadde tatt høyde for økt levealder, færre barn, lavere rente og lavere økonomisk vekst.
Pensjonstreet skulle vokse inn i himmelen. Slik ble det ikke. Trestammen er i ferd med knekke under vekten av pensjonsforpliktelsene på toppen.
Som nødhjelp ble etterveksten på treet barbert for å redusere kostnadene: Den enkelte kan nå tjene opp mindre makspensjon og det tar lengre tid.
Snarveier til full pensjon som «besteårsregelen» ble fjernet. I tillegg ble det innført levealdersjustering av pensjonene. Det betyr at alderspensjonen blir tilpasset forventet levealder for hvert årskull. Derfor må vi jobbe stadig lenger for å få like mye pensjon som før.
Summen av disse endringene påvirket i liten grad dagens pensjonister. Det får derimot store utslag for dagens unge. Likevel er det pensjonistene og ikke de unge som protesterer og mener seg «ranet».
Dagens pensjonister rammes minst
Det eneste dagens pensjonister skulle bidra med av innsparing var reguleringen. Hvert år økes pensjonene med lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent.
Når lønnsveksten er lav, som under en krise og global pandemi, blir pensjonene også regulert opp mindre enn de ellers ville.
Etter skatt sitter pensjonistene igjen med litt mer enn prisveksten etter årets oppgjør. De taper dermed ikke kjøpekraft.
På sikt skal pensjonistene få mer enn prisveksten. De skal også få være med på lønnsveksten, selv om de ikke har bidratt til den.
På toppen av det har regjeringen økt minstepensjonen flere ganger, redusert avkortingen for gifte og samboende pensjonister og gitt pensjonistene skattefordeler. Men er det nok?
Nei, dagens pensjonister skal ha mer. De har tilsynelatende ingen interesse av å ta noen av kostnadene for et pensjonssystem på vei ut mot stupet.
Oljefondet er ikke uuttømmelig
Det kan virke som om pensjonistene tror oljefondet er en Sareptas krukke. Det er langt fra sannheten.
I dag er verdien av statens påløpte pensjonsforpliktelser på hele 9100 milliarder kroner, eller nesten et helt oljefond.
Staten måtte bare i år hoste opp 12 milliarder kroner mer enn året før, bare for å dekke den årlige økningen i pensjonsutbetalinger. Det tilsvarer et femtedels forsvarsbudsjett – hvert år.
Alderspensjon er nå den største enkeltutgiften på statsbudsjettet. Bare en økning på 1 prosent ville utgjort nær 2,5 milliarder kroner – eller nesten like mye som vi bruker på rettsvesenet.
Generasjonsranet
Pensjonistenes krav spiser opp oljefondet, statsbudsjettet og det økonomiske handlingsrommet til dagens unge. Det vi står overfor er ikke et pensjonsran, men et generasjonsran.
Det er ikke vanskelig å forstå pensjonistenes frustrasjon etter noen år med lavere vekst i kjøpekraft enn resten av samfunnet.
Samtidig er det dagens unge som må leve med de økonomiske konsekvensene av både en global, dødelig pandemi og en klimakrise. Forårsaket av de samme oljepengene pensjonistene nå vil ha mer av.
Neste gang pensjonistene snakker om «anstendighet» og «ran» kan de kanskje tenke på regningen de sender videre til neste generasjon.
Stigen er i ferd med å trekkes opp for alle som kommer etter dagens pensjonister.
