Få temaer får så mye oppmerksomhet om dagen som oljeingeniører som mister jobben. Krisen omtales på alle fronter, og de uheldige som blir arbeidsledige får rettmessig sympati. Å bli arbeidsledig etter å ha brukt penger på utdannelse, hus, bil, leilighet, hytte, iPad og Mac er en fryktelig opplevelse, og ingen forunt. Men etter å ha sett et helt land med fagforeninger og politikere som panisk prøver å finne en løsning, er det én ting jeg lurer på. Hvor blir det av engasjementet og støtten til alle de unge som har brukt flere år og masse penger på å utdanne seg til arbeidsledighet? Hvor blir det av løsningene som kan hjelpe nyutdannede med å få en sjanse til å etablere seg?
Sjanseløse unge
Selv er jeg en 26 år gammel mann med en bachelor i internasjonal kommunikasjon. Etter endt utdannelse i 2013 har jeg søkt utallige jobber. For å få erfaring. Ivrig etter å få brukt utdannelsen min. Men stillingsannonse etter stillingsannonse krever erfaring og ekskluderer et hav av friske, motiverte og kompetente hoder. Etablerte folk som ønsker seg en ny jobb grunnet kjedsomhet går foran alle unge som hadde gitt en arm for å få jobben, slik at de kan få en start på liv og karriere. Bedrifter søker superkandidater til korte vikariater og er ikke villige til å gi nyutdannede en sjanse.
Senest i dag leste jeg en stillingsannonse der en stor og etablert organisasjon søkte kandidater til et ett års vikariat som webredaktør. Hva var kravet? Fem til syv års erfaring. Fem til syv års erfaring for et ett års vikariat i en posisjon de aller fleste nyutdannede kommunikatører kunne utført uten problem. Hvorfor vil ikke bedrifter gi sultne og motiverte nyutdannede muligheten til å etablere seg innen sitt fagfelt? Hvorfor griper de ikke muligheten til å forme den perfekte ansatte etter egne behov?
Skal ingen ta samfunnsansvar?
Etter en lang prosess med jobbsøk stiller jeg spørsmålet: Hvor blir det av samfunnsansvaret? Hovedansvaret ligger selvfølgelig hos den enkelte. Gjør du ikke en innsats får du ikke jobb, og da har du ingen rett til å klage. Problemet er når man har prøvd alle muligheter, når man har oppfylt alle sine plikter som arbeidssøker og man ikke kommer noen vei. Slik kan det ikke være.
Selv har jeg kontaktet mange bedrifter og tilbudt gratis arbeidskraft i et forsøk på å få en praksisplass. Dessverre uten hell. Jeg har forsøkt å utvide nettverket mitt og utnytte de kontaktene jeg har for å få en fot innenfor; også uten hell. Jeg har forsøkt alt, er rådvill og i en lei situasjon.
Etter å ha sett tusenvis av stillingsannonser kan jeg telle på én hånd hvor mange som ikke har hatt et krav om minst tre års erfaring. Vi er på vei til å bli et land bestående av høyt utdannede trygdemottakere, og ansvaret kan ikke bare legges på privat sektor. Også det offentlige har en lang vei å gå for å være til reell hjelp, og bør gå foran med et godt eksempel. I stillinger som utlyses burde nyutdannede prioriteres for å sørge for at en hel generasjon ikke ender opp som en uutnyttet ressurs med skjør mental helse.
Vil gjøre nytte
Det mentale aspektet er kanskje det viktigste. Det er en enorm belastning å ikke få muligheten til å starte et voksent liv. Det å føle at ingen har bruk for deg, at ingen vil ha deg eller kompetansen din, det er en forferdelig følelse. Man føler seg rett og slett ubrukelig. Jeg vil ikke føle meg ubrukelig. Jeg vil jobbe hardt, jeg vil bli dyktig i mitt fagfelt, og jeg vil gjøre nytte. Det får jeg ikke muligheten til. Det er denne generasjonen som skal ta vare på de eldre om 20 år, så det er å foretrekke at de er produktive nok til å drive økonomien i dette landet fremover.
Gjør noe!
Det er mulig å få unge, nyutdannede ut i jobb. Her er noen av mine forslag:
- Når en med mer erfaring får jobben, kan hun eller han ofte ikke begynne før etter 3–6 måneder på grunn av oppsigelsestid i nåværende stilling. Disse månedene kan bli en verdifull praksistid for en søker med mindre erfaring.
- NAV punger ut tusenvis av kroner i dagpenger hver måned. Disse pengene kunne heller gått til å dekke lønnen de første månedene når en bedrift ansetter en nyutdannet. Det finnes lignende tiltak for å få de som lenge har stått utenfor arbeidslivet inn i jobb.
- Det offentlige bør oppfordre og prioritere nyutdannede kandidater uten erfaring der det lar seg gjøre.
Jeg er ikke ekspert på offentlig forvaltning. Jeg er heller ikke ekspert på rekruttering, men må kunne si at noe er galt. Det er mange som snakker om problemet, mange som sier at vi må gjøre noe med det, men ytterst få som faktisk gjør noe. Er det for mye forlangt å etterspørre handling?
FØLG DEBATTEN: og
