Generasjon Guri

I kveld får hun «at noen vil seg selv så vondt»-jobben.

Guri Melby (39) velges etter alle solemerker til Venstres nye partileder. Med seg i ledelsen får hun lederkamphanene Sveinung Rotevatn (33) og Abid Raja.

Med det gjennomgår Venstre et betydelig generasjonsskifte.

Da velgerne sa sitt i 2017 ble Abid Raja (nå 44) valgt inn som den yngste av åtte stortingsrepresentanter. I dag blir han den eldste i partiledertrioen.

I helgen sier Venstre ja til EU. Siden splittelsen på Røros i 1972 har europapolitikken aldri vært enkel i Venstre. Det har vært flere omkamper og forsøk på reorientering.

Selv om det har lite å si i praktisk politikk, har det symbolsk stor betydning at Venstre nå snur. Ikke minst for selvfølelsen. Mange vil si avgjørelsen er overmoden. Enkelte trodde det skulle skjedd i 2009. Året da Sveinung Rotevatn tok plass i Unge Venstre-ledelsen sa Venstre sist nei, med 12 stemmers overvekt. Nå snur partiet, mest sannsynlig.

Det markerer et generasjonsskifte det også.

Den nyvalgte ledelsen er helt samlet og positive i EU-saken, og samlet i spørsmålet om å søke samarbeid på borgerlig side. I motsetning til ledertrioen som takkes av.

Balansepunktet

Den nye venstreledelsen har kort tid på seg til å balansere Venstre politisk.

Partiprogramforslaget er rett rundt hjørnet. Stortingsvalget er under ett år frem i tid og sperregrensen som vanlig truende. Ledelsen står overfor noen dilemmaer:

• Venstre kan tape på å bli sett på som et Høyre Light, men ledelsen vil oppfattes som trygge på borgerlig side.
• Venstre kan tape på å fremstå som et liberalt seminar med kraftfulle svar på teoretiske spørsmål, men må bevare sin liberale identitet.
• Venstre kan tape på å ikke ha god nok miljøpolitikk, men vil samtidig være noe annet enn MDG.

Et sted midt imellom Høyre, Unge Venstre og MDG må Guri Melby plassere sitt Venstre. Hun må finne middelveien.

I tillegg vil mange forvente et ungt og urbant fokus fra partiet, andre er redd for å glemme distriktene. Atter andre mener det ikke er en motsetning for Venstre:

Ser man på hvem Venstre kan fange i distriktene, er det nettopp de mer urbant orienterte, akademikere og gründere med liberalt sinn i distriktene.

Venstres politiske kompass slår nær sagt alltid ut motsatt av Sp og Frp sitt. Venstre må klare å bygge stolthet og selvsikkerhet rundt nettopp det.

De velgerne som Venstre trenger å overtale for å komme over sperregrensen er nok enklere å finne blant unge i byene som vurderer MDG, enn blant dem som vurderer Senterpartiet i distriktene.

Guri Melby må være samlende, hun må tørre å ta noen valg. Det vil måtte innebære muligheten for å skuffe noen av dem som reiser seg og klapper for henne i kveld.

I landsmøtesalen er det et stort ønske om fornyelse. Og det er forventninger til generasjonsskiftet.

Signalene fra programkomiteen er å orientere Venstre nærmere sentrum i skattepolitikken og lenger vekk fra KrF i verdipolitikken. Programmet er sterkt barbert i omfang og fokusert i kjernesaker.

Å bredde partiet, handler mer om å nå nye velgergrupper, budskapet og forståelsen av hva som er viktig for Venstre, er heller smalere. I betydning mer fokusert.

Det er ingen ulempe, for å si det mildt, og det er spennende signaler.

Mindre skattekutt enn Høyre (og også enn Venstre etter åtte rødgrønne år). Mindre enige med KrF i verdisaker (Abortgrense og aktiv dødshjelp skal opp i prinsipprogramdiskusjonen i helgen). Samtidig tydelig på borgerlig side.

Dette kan gi Venstre rom, relevans og plattformen de trenger i norsk politikk.

Den siste skulle bli den første

Guri Melby ble innstilt etter en lederkamp som mangler sidestykke i norsk politisk historie.

Midt i fellesferien satt Melby hjemme i sofaen med en bandasjert arm etter et fall i skogen og leste «Svøm med dem som drukner».

Det var den sommerferien hun skulle bestemme seg om hun ville lede Venstre eller ikke.

Hun ble den samlende kandidaten som gjorde at valgkomiteen maktet å levere en enstemmig innstilling i det som i lang tid var sett på som en duell mellom Sveinung Rotevatn og Abid Raja.

Hun hadde for alvor brutt den politiske lydmuren etter å ha ledet Skole-Norge gjennom Korona-stengningen som en populær kunnskapsminister.

I Venstre har mange i lang tid sett at hun har det som trengs for å fylle topp-politikerrollen. Organisatorisk, politisk og faglig. Hun er først og fremst utdanningspolitiker og kjenner sektoren ut og inn. Samtidig er hun som Venstre også opptatt av klima og miljø. Som programkomiteleder i to runder, kjenner hun også bredden i Venstres politikk. Som tidligere byråd og statsråd har hun ledererfaring. I tillegg har hun stortingserfaring.

Nå skal hun, Raja og Rotevatn holde hodet over vannet og Venstre over sperregrensen.

Det virker som om både de tre og partiet som helhet har lagt lederstriden bak seg. Det er avgjørende.

Melby spesielt og ledelsen generelt trenger den legitimiteten partiet kan gi dem. Venstre er avhengig av samling i bånn og at partiet fremstår som et lag. Partiet må ville Melby vel, hvis de vil seg selv vel.

Melby må først og fremst vise og være en vilje til fornyelse i partiet. Det var det viktigste sammenfallende mellom dem som var i Raja og Rotevatns ulike skyttergraver før sommeren: De mente det måtte røskes litt i partiet etter Trine Skei Grande. Ønske om fornyelse og foryngelse var et ønske ut over nye ansikter.

Det må den nye ledertrioen levere.

Det viktigste for Venstre er ikke hvem som leder partiet eller hvilken politikk partiet har. Det er å komme over sperregrensen.

Om Venstre får hodet over sperregrensen.

Om Melbys Venstre flyter.

Det vil vise seg valgnatta neste år.