Bading og veps, kanskje regn og brukne ben. Sommer er så mye, ikke minst gatemusikanter. De kryper ut nå på sommeren, og jeg er åpen og ærlig på at jeg synes gatemusikere er noe av det aller fineste med sommeren! Tenk på det herlige mangfoldet. Der går du rundt i hverdagen din, huet fullt av jobb og feriestress og så står det en smilende kar på et hjørne og spiller en eldgammel afrikansk folkesang for deg. Er ikke livet fantastisk? Det er i hvert fall verdt en tier.
Jeg gir alltid penger til gatemusikere, det er vel en bitte liten bit av det usynlige båndet mellom oss musikere. Ok, jeg kan kanskje forstå sinne og frustrasjon fra dem som står i butikk og muligens må høre på Fugledansen på ustemt trekkspill i fire timer, men sånn i det store bildet, folkens, hvor stort problem er dette?
Det å spille på gata er et av de aller eldste yrkene vi har. Ekte musikk spilt på gata er en av de viktige, usynlige tingene som binder oss sammen. Da mennesket begynte å søke sammen og bygde de første byene, var det noen som skaffet mat og noen som bygde hus. Musikerne fikk ansvar for å fortelle historiene våre. I de fleste samfunn er det fortsatt utvalgte familier som er musikere, det er høststormer å overleve og forfedre som skal huskes. Gatemusikanter har holdt på siden lenge før trompetene blåste ned Jerikos murer.
Da de gravde ut den første byen, Ur i Irak, fant de en lyre. Ur-lyren. Ur-musikken. Du kan gå og se den på British Museum i London. Hvis du lukker øynene kan du høre 6000 år gammel musikk. Hvis du ikke er helt i Åndenes Makt-modus og hører pusten fra fortiden kan du gå på nett og høre en rekonstruert versjon. Gatemusikk fra Mesopotamia. Ganske fett.
For dem som spiller på gata er det lange dager, lite penger, sure fotgjengere og aggressivt politi. Gatemusikanter har alltid hatt det tøft. De fikk lover mot seg allerede i Romerriket. I år 462 f. Kr, ifølge den første romerske lovsamlingen, Loven om de 12 bord, var det forbudt for gatemusikere å synge om eller parodiere politikere eller statsansatte, straffen var døden.
Henrik 8 av England forlangte at alle gatemusikanter skulle registreres for å få lisens, sammen med blant annet fektere og spåkoner, hvis du ikke hadde lisens ble du pisket. Det er forbudt å spille musikk på gata i selve City of London i dag. Men gata er en av de viktigste arenaene en musiker kan få prøve seg på. Lista over kjente musikere som har begynt der er endeløs, fra statsmannen Benjamin Franklin til Tracy Chapman, George Michael, Marc Bolan og Rod Stewart.
På gata finner du musikere med årevis av utdannelse og spilling i verdens flotteste symfoniorkestre til musikere fra familier som har spilt til bryllup, på fest, til bursdager, dåp og begravelser i tusenvis av år, med mariachi, messing eller felespill. På gata finner du verdens største mangfold: Russiske balalaikaorkestre, peruanske panfløyte-ensembler, saksofoner og tubaer fra Romania, en milliard singer/songwritere med rufsete hår.
Selv kan jeg uten problemer huske lukten av den sommeren jeg var 13 og dro til Egertorget hver eneste formiddag for å høre på han som helt magisk sto og spilte kora, den vestafrikanske harpen, hver dag hele sommeren, i et evig smil. Endeløse låter og endeløst med sol. Lenger ned, foran Stortinget, var det elektrisk rockeblueskonsert med Dr. Harmonica og Professor Washboard og var du skikkelig heldig traff du verdens beste cimbalom-spiller i Frognerparken.
Gatemusikanter er verdt tiden din, de er en viktig del av å bo i en by, å være del av et samfunn. Musikerne tar vare på historiene dine.
Neste gang har du fem minutter og en tier. Minst!
Følg NRKDebatt på
