Fysisk aktivitet er et godt dokumentert virkemiddel i forebygging og behandling av over 30 ulike diagnoser og tilstander. Det er Folkehelseinstituttet (FHI) tydelige på, og de baserer konklusjonen sin på en rekke omfattende og anerkjente forskningsstudier.
Derfor er det bemerkelsesverdig når en representant for Legeforeningen i et innslag i Dagsrevyen om trening og livsstilssykdommer sår tvil om effekten av fysisk aktivitet som behandlingsmetode.
I reportasjen møter vi stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe, som gjennom å legge om kostholdet og begynne å trene har gått ned 25 kilo og senket kolesterolnivået i kroppen betydelig i løpet av halvannet år. Han mener fastlegene bør foreskrive fysisk aktivitet som behandlingsform, slik de gir resept på medisiner.
I samme innslag konkluderer Legeforeningen med at effekten av trening så langt ikke er godt nok dokumentert.
Leder for fagstyret i Legeforeningen Ståle Onsgård Sagabråten sier følgende: «Dokumentasjonen klarer ikke å danke ut den dokumentasjonen legemiddelfirmaene bringer til torgs og får inn i sine retningslinjer for behandling av en rekke tilstander.».
Han lener seg på at virkningen av trening som medisin er for lite kjent.
Fysisk aktivitet kan forebygge, og i noen tilfeller behandle, en rekke sykdommer som hjerte- og karsykdom, diabetes type 2, flere kreftformer, psykiske lidelser og for tidlig død.
Styrketrening har også vist seg å ha stor effekt på både forebygging og behandling av muskel- og skjelettlidelser. For noen diagnoser kan fysisk aktivitet være tilstrekkelig behandling, for andre må fysisk aktivitet kombineres med medisinsk behandling.
Det er viktig at Legeforeningen og fastlegene er offensive når det gjelder å anbefale og foreskrive fysisk aktivitet både som et forebyggende tiltak og som behandling.
De har også et ansvar for å formidle forskningsresultater som viser fordelene ved fysisk aktivitet som alternativ eller supplement til medisin.
Istedenfor å tale legemiddelindustriens sak, bør de stå på barrikadene for at fysisk aktivitet kan foreskrives på lik linje med legemidler – med samme økonomiske insentiv og finansiering.
Å få pasientene i fysisk aktivitet bør være fastlegenes første prioritet. Da skåner de pasienten for en rekke bivirkninger og sparer samfunnet for milliarder.
Hvis Legeforeningen tviler på forskningen som FHI støtter seg på, vil jeg anbefale dem å løfte blikket fra forskningen legemiddelindustrien presenterer, og heller studerer den informasjonen som finnes der ute om effekten av fysisk aktivitet.
En stor studie fra 2013 viste at fysisk aktivitet og trening hadde minst like god, eller bedre effekt enn medisinsk behandling på en rekke livsstilssykdommer. Forskerne Huseyin Naci og John P. A. Loannidis samlet resultatene fra 305 ulike studier med til sammen ca. 340 000 deltagere.
Siden den gang er det blitt publisert flere andre studier som underbygger resultatene til de to forskerne.
Fysisk aktivitet er i verste fall ufarlig og i beste fall behandlende. For de aller fleste vil fysisk aktivitet gi stor helsegevinst. Hvor mye dokumentasjon må Legeforeningen ha tilgang på før de anerkjenner fysisk aktivitet som behandlingsmetode?
Legeforeningen er en viktig folkehelseaktør, og fastlegene er helt sentrale i behandlingen av pasienter med livsstilssykdommer.
I stedet for å svare avventende på stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøes initiativ, burde de gå i dialog med politikerne om hvordan fysisk aktivitet kan inngå i behandlingsforløpene og få nødvendig finansiering.
Det kan skje gjennom de offentlige frisklivssentralene, som passer for noen, men også i samarbeid med private aktører som sitter med kunnskap om fysisk aktivitet som medisin.
Men først må Legeforeningen anerkjenne fysisk aktivitet som behandlingsmetode.
