Det pågår intense diskusjoner i alle landets kommuner om dagen. Langt under de nasjonale medienes radar holdes det tusenvis av møter. Politikere, næringslivsfolk og andre innbyggere har ett tema på dagsorden: hvem kan vår kommune tenke seg å slå seg sammen med?
Denne politiske speed datingen er satt i gang av regjeringen og statsråd Jan Tore Sanner. Men at Sanner og Erna Solberg vil, er ikke nok for å få noe til.
Fylket fint ferdig?
Det som derimot virker klart, er at vi står foran en reform på det regionale nivået. Det er litt overraskende, siden det ikke lå i kortene da regjeringen satte ballen i spill. Dog er det mindre overraskende når man tar med at dagens fylker stort sett har vært uforandret siden 1844.
Nå har åpenbart mange hensyn funnet hverandre etter 170 år. Kommunene peker på «dobbeltbyråkratiet» mellom fylkeskommunen og fylkesmannen, når de blir presset på behovet for reform. De hevder med stor kraft at dersom målet med reformen er mer demokrati, vil flytting av makt og oppgaver fra staten til et folkevalgt regionalt nivå virkelig monne. De peker på at færre, større og mer kompetente kommuner, krever færre og større regioner. For noen er større regioner med flere oppgaver et bolverk mot det de mener blir altfor store kommuner.
FØLG DEBATTEN:
Den usynlige fylkeskommunen
Regjeringen kan komme til å gripe muligheten til i alle fall å få noe gjort. Å reformere den litt usynlige og fjerne fylkeskommunen er enklere enn å tukle med antall rådhus og varaordførere. Selv Ap, med sin lokale frivillighet, virker å være mer reformivrig her.
Ulike motiv og interesser har funnet samme løsning.
Med en dytt bak fra Stortinget, tok regjeringen i mars et grep i «Oppgavemeldingen». Der ble fylkeskommunene bedt om å innlede samme type samtaler som kommunene, «med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker».
- LES MER:
Vil legge ned
Høyre har for lengst programfestet krystallklart at fylkeskommunen skal nedlegges. De ønsker seg en tonivåmodell, men innser at det ikke er flertall for det i Stortinget.
Enda mer interessant er det å lese hva partiene nylig har vedtatt på sine landsmøter.
Fremskrittspartiet har samme programformulering som Høyre. På landsmøtet i mai ble dette forsterket: «Fremskrittspartiet vil (…) jobbe for at fylkeskommunen avvikles og erstattes av færrest mulig landsdelsregioner».
Kristelig Folkeparti er konkrete og klare: «KrF vil ha et folkevalgt styrt regionalt nivå, men med større og mer slagkraftige regioner enn dagens fylkeskommuner. KrF ser for seg 5–7 regioner».
Venstres landsmøtevedtak er heller ikke til å misforstå: «Venstre vil erstatte dagens fylkeskommuner med folkevalgte regioner».
FØLG DEBATTEN:
Ap vil ha regioner
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak er også viktig, selv om det krever noe fortolkning. Min vurdering er at det åpner for å erstatte fylkeskommunen med store regioner. Aps landsmøte peker på det sentrale Østlandet, Trøndelagsregionen og «hele eller deler av Vestlandet» som eksempler på riktige folkevalgte regioner.
Der det er enighet om fylkeskommunen, er kommunesammenslåingene mer omstridte. Regjeringen har varslet at de kan komme til å bruke makt, dersom kommunene ikke slår seg sammen frivillig.
Det gjenstår å se. Tvang er et ord som klinger dårlig i Kommune-Norge. Det har vært mobilisert fakkeltog på tynnere grunnlag enn dette.
Kan tape valg på kommunegrenser
Mange har hatt store ambisjoner om sammenslåing før, uten at så mye har skjedd. Det er ikke lett å vinne valg på å flytte kommunegrenser, men fullt mulig å tape på det. Selv har jeg deltatt i diskusjonen om kommunekartet siden min første periode på Statsministerens kontor i Stoltenberg 1-regjeringen. Også vi hadde store ambisjoner om en forvaltningsreform.
Denne reformen var en av grunnene til at Arbeiderpartiet fikk 24,3 prosent i 2001-valget. Vi greide ikke å formidle en strategisk fortelling om hva vi ville med dette store, men omstridte grepet. Stoltenberg 1-regjeringen gikk i den klassiske kommunikasjonsfella: Når løsningen kommer før problemet, blir løsningen problemet. Dagens tilhengere av kommunesammenslåinger kan fort havne samme sted. Hvis innbyggerne ikke ser hvilke framtidige problemer en reform skal løse, blir selve reformen problemet.
- LES MER: Kommuner bør ha minst 15.000-20.000 innbyggere
- LES MER:
Gulrot eller pisk?
KrF og Venstre vil selvsagt spille en nøkkelrolle. Kanskje kan det gå mot bruk av gulrot heller enn pisk. De få kommunesammenslåingene vi har sett de siste årene, har vært godt smurt med både penger og bruer. Med andre ord: Hva som til syvende og sist skjer på det kommunale nivået, er fortsatt helt åpent.
Derimot kan vi ikke tolke summen av regjeringsdokumenter, partiprogrammer og landsmøtevedtak i noen annen retning enn at dagens fylkeskommuner blir erstattet av folkevalgt styrte landsdelsregioner, 5–7 i tallet, med iverksettelse fra 1. januar 2020.
Men i Norge er region lik religion. Og skulle det være slik at vi heller ikke denne gangen skal ta partienes landsmøtevedtak bokstavelig, er det greit å få rask beskjed, både de ansatte i fylkene, og alle vi andre.
(red.anm.) Jan-Erik Larsen er tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor for Stoltenberg. For tiden holder han foredrag om kommunesammenslåing, men har ingen kommuner eller fylkeskommuner som kunder.
