Full pupp på treningsstudioet

Når du leser denne kronikken – om kroppspresset mot gravide og ammende – tenker du kanskje: Hvorfor bryr du deg?

For å ta tyren med hornene: Jeg vil ikke bry meg, jeg ønsker ikke å la meg påvirke, men det er umulig å se bort fra avisenes overskrifter som hyller det syltynne idealet og problematiserer noe av det mest naturlige i hele verden.

Det er rett og slett ikke til å unngå.

Som i skrivende stund, når VG slår opp en sak om Tone Damlis nye liv som ammende mamma med overskriften «Følte meg som en ku». I saken siteres den nybakte mammaen også på at det er «(r)art å ikke ha magemuskler lenger. Her har vi rykket tilbake til start, men skal snart komme i mål igjen».

Mediefokuset er åpenbart. Selv opplevde jeg at kroppspresset mot gravide har sneket seg helt inn på legekontoret.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Første legesjekk som gravid

Det kriblet i magen da jeg satt på legens venterom. Jeg holdt på å falle av stolen hver gang et nytt navn ble ropt opp, og helt til slutt var det vår tur. Oss, som i meg og den 12 uker gamle babyen som lå i magen. Jeg var 23 år gammel, det var første graviditet, første legesjekk.

Inne på legekontoret ble jeg bedt om å veie meg, og vekten viste fire kilo opp. Legen snurpet munnen og holdt ut en brosjyre til meg: «Sunn vektoppgang i svangerskapet». Jeg hadde ikke endret kostholdet, men tydeligvis hadde jeg en kropp som karet til seg det den kunne av fett og kalorier. I ettertid ser jeg at kroppen sannsynligvis trengte ekstra energi. Jeg var slank da jeg ble gravid, og dette var kroppens måte å fortelle meg at den ville ha mer mat, flere byggeklosser.

SE OGSÅ: Vilde W. Said diskuterer med Helle Bornstein på «Aktuelt» på NRK (21. mai)

Jeg lagde jo et helt menneske!

Som jente i Vesten har jeg hele mitt liv følt på presset om å være tynn, smart og pen. Da jeg ble gravid gikk det ikke mange ukene før jeg bare var smart. Det kan virke som at vekten til den gravide er det mest interessante ved svangerskapet, for det var ikke sjelden jeg ble spurt om hvor mye jeg hadde gått opp, av både nære og fjerne. Og hver gang jeg åpnet et mammamagasin var artiklene der: hvordan holde seg tynn mens man baker baby!

Jeg kan godt være den første til å innrømme at det stakk i magen, da jeg så bloggeren Fotballfrues bilde fire dager etter fødselen, der jeg selv satt høygravid og full av cellulitter. Og det er nettopp dette som er problemet.

Jeg satt der gravid og følte meg som dritt, mens jeg egentlig burde følt meg awesome.

Det var vanskelig å se kroppen bli større og umulig å trene med bekkenløsning, men jeg lagde jo et helt menneske inni kroppen min, og dét var min første prioritet. Egentlig vil jeg være en som ikke lar seg påvirke av de glorifiserte bildene på Instagram og i magasiner, men når alle landets aviser slår opp nakenbilder av nybakte mødre på forsiden, er det umulig å se vekk. Og det er umulig ikke å la seg påvirke.

Usunt bidrag

Det er ikke det at jeg ikke unner andre kvinner oppmerksomhet for de flotte kroppene sine, men hvorfor kan ikke denne korte tiden være blottet for dårlig samvittighet og vonde følelser om egen kropp? Bloggere kan si hva de vil, skrike ut om at de ikke kan ta ansvar for andre kvinners selvtillit og at de har like stor rett til å legge ut nakenbilder som tjukke kvinner har rett til å flashe strekkmerkene sine.

Men vet du, frøken Blogg Dot No, det her er ikke sunt. Og du bidrar til – om ikke skaper – denne syke kulturen. Når ble det plutselig et ideal å løpe i uke 37, få en bitte liten baby og tilbake til idealvekten få dager etter fødselen?

Ja, jeg hører du sier du er stolt, men holder det ikke at mannen din sier du er flott? Trenger du 5000 likes for å føle deg bra nok? Jeg var også stolt etter fødselen. Men jeg så meg i speilet og tenkte «du er rå!», ikke «check that hot piece of ass!»

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Min unnskylding

Kroppspresset blant gravide og nybakte mødre er ikke noe som kun herjer i lille Norge. Internett kokte da den amerikanske fitnessmammaen Maria Kang la ut bilde av sin veltrente kropp sammen med sine tre sønner med overskriften «What’s your excuse?».

Jo, nå skal du høre, Maria, min unnskyldning er at jeg ikke har tid. Jeg studerer fulltid, jeg har familie og venner som krever sin dose oppmerksomhet, og i tillegg har jeg dette barnet jeg gjerne vil tilbringe tid med. Jeg er fornøyd med hvordan jeg disponerer tiden min, så hvorfor er ikke Maria fornøyd med meg?

Selvsagt er det sunt å holde seg aktiv og frisk, men er det et krav å ha markerte muskler mens man fullammer?

LES OGSÅ: «VGs eller bloggernes kroppshysteri?» (17. desember 2012) av Heidi Nordby Lunde

For sent for min generasjon

I dag har jeg en baby på tre måneder. Han er blid, han er frisk og jeg elsker ham. Det kostet meg et langt svangerskap og en helvetes hard fødsel, men han er fantastisk og det var verdt det. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg flere ganger i løpet av de ni månedene hadde veldig lav selvtillit. Graviditet er en fysisk utfordring, og det er helt naturlig. At sosiale medier også gjør det tøft psykisk, det er bare vanvittig!

Jeg er vokst opp med dette kroppspresset, og jeg tror det er for sent for min generasjon. Vi vil alltid føle at kroppen ikke er bra nok, tynn nok, fin nok, men la oss fokusere på morgendagens kvinner, jentene i barnehagen og jentene på skolen. La oss lære dem at de er bra nok akkurat som de er, og at de har verdi fordi de er smarte, snille og omsorgsfulle, ikke fordi de er deilige, nakne og tynne.