Dine gener plantet i en innleid livmor = en global baby.
Surrogati er ikke et nytt fenomen. Det å bære fram et barn for andre, har foregått i uminnelige tider. Det nye er at teknologien gjør det mulig at vi også kan føre genene våre videre selv om vi ikke kan unnfange og bære fram barnet selv.
Vi kan til og med bestille sæd og egg fra ulike land på internett. Og vi kan putte dette sammen i en livmor i India. Vi migrerer nå på genetisk plan.
De lutfattiges etikk
I sakprosaboken «Den globale baby» skriver Mala Wang-Naveen om det mørket som omslutter deg når du ikke kan få barn. «Jeg vet hva det handler om», forteller tobarnsmoren Wang-Naveen. Hun var selv ufrivillig barnløs i flere år.
I boka går hun surrogatiindustrien og debatten rundt den etter i sømmene. Det man gjerne kaller «designerbabyer», «fostershopping» og «fødemaskiner» utløser ofte en sterk moralsk avstandstagen.
Men Wang-Naveen er for surrogati. Hun er opptatt av at fattigdom kan få mennesker til å gjøre ting vi ikke alltid har forutsetninger for å felle moralske dommer over.
Det er viktig at vi forstår hvordan de lutfattiges etikk arter seg – og at noe kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn det velfødde og vestlige.
Fattigdom er sammensatt, vi kan ikke uten videre ta avstand fra et samspill mellom rike og fattige som minner om utnyttelse, uten å ta i betraktning hva relasjonen gir begge parter.
Selv om mange indiske kvinner stiller sin livmor til disposisjon på grunn av nød, er mange også stolte over det de gjør.
Stolte surrogatmødre
I denne sammenheng handler det om synet på moderskapet i indisk kultur og religion. Menneskebarnets første vugge. Skjødet. Og morens oppdragelse av et barn nyter stor respekt.
Enten du har båret barnet fram selv i ni måneder, eller du bare er den som oppdrar det, representerer du en sterkt idealisert gudegitt kraftkilde, som er sterkere enn både farskapet og patriarkatet.
Det er først og fremst denne stoltheten de indiske surrogatene snakker om. Men de er også stolte av noe annet. At de griper muligheten til å hjelpe seg selv ut av nøden, når ingen andre kan eller vil stille opp.
Dette gir dem noe de kanskje ellers ikke ville ha opplevd, noe det er fort gjort å glemme her i vår velstandsvirkelighet.
Wang-Naveen forteller at surrogatene hun intervjuet hadde et behov for å bli anerkjent. Dette vakte sterkere følelser hos dem enn å gi fra seg babyen etter svangerskapet.
De anså gjerningen sin som et stort offer, men at det var nødvendig for begge parters lykke. Det de ønsket var at den gode gjerningen deres ikke skulle bli glemt. Og at de ikke skulle bli undervurtert gjennom lusen betaling.
«Hvis surrogatene kan skille mellom følelser og handling, kan det da være at vi heller burde tilby rammer for at alt går riktig for seg?» spør Mala Wang Naveen:
«Fattigdom gir dem ikke et reelt valg, sier mange av kritikerne. Reelt valg? I hvilket reinkarnert liv skal de fattige oppnå det? Vi må se realiteten i øynene. Det er langt frem til et reelt valg. I mellomtiden skal mennesker helst overleve.»
Surrogatmødre trenger rettslig vern
Diskusjonen «Den globale baby» åpner for, handler om hvorvidt surrogati først framstår som et moralsk problem når det er fattige kvinner som tilbyr sin kropp. Kvinner som «gjør det av nød»?
Fattigdom er komplekst, svarer Wang-Naveen. Og viser til at også amerikanske kvinner stiller som surrogater kun for pengenes skyld.
De får riktignok langt bedre betalt. Men det som skiller indiske og amerikanske surrogater er ikke pengemotivet. Det er rettsvernet som er ulikt.
Og det er derfor norske myndigheter og blivende foreldre bør presse på for å gjøre forholdene bedre for surrogatene i India.
Så lenge tilgangen på surrogater øker, så lenge bioteknologien bykser fremover, og så lenge antallet ufrivillig barnløse i vestlige land øker, vil surrogatiindustrien vokse og feste grepet i lavkostland.
Wang-Naveens bok dokumenterer at kvinner blir behandlet som burhøns og pumpet fulle av hormoner som ikke er nødvendig for surrogatiprosessen. Det er slike ting kvinnene i denne industrien skal ha et rettsvern mot, og som vi må være mer opptatt av. Ikke bare om det er rett eller galt å bære fram «globale babyer».
Og så må vi ha med oss det store skjebneironiske perspektivet: Der hvor pengene er, mangler barna, der hvor fattigdommen rår, myldrer det av fruktbarhet og unger.
