FrPs mange forslag til hvordan man bør føre innvandringspolitikken i en mer restriktiv retning, er i hovedsak begrunnet med et uvanlig dystert syn på Norges økonomiske framtid. Det er noe nesten imponerende over steilheten bak de dystopiske kalkylene, over hvor ensidig matematisk det er mulig å forholde seg til verden omkring seg.
Kort sagt: Her har de mest innvandringskritiske kreftene i partiet virkelig slått seg løs. De har gjort en hel masse mennesker, som lever og yter i det norske samfunnet, som er med å få samfunnet til å fungere, som pleier våre syke og eldre, som bygger våre bygninger og pumper opp vår olje, om til utgiftsposter på et budsjett.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Usikre beregninger
Det hadde vært overmåte optimistisk å tro at det gir pluss i den norske statskassen å ta imot krigsflyktninger. Det er heller ikke derfor vi gjør det. Det norske velferdssamfunnet er kostbart, og selv gjennomsnittsnordmannen gjør ikke opp for seg overfor den norske stat. Hvorfor man gir opphold til krigsflyktninger, ligger i ordet – de har flyktet fra krig.
Det betyr imidlertid ikke at underskuddskalkylene som Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg baserer seg på, kan behandles som solide fakta. Bærekraftutvalget baserer seg på utregninger fra SSB og Finansavisen over hvor mye den enkelte betaler i skatter og avgifter, sammenlignet med hva som tas ut i offentlige tjenester. Utregningene tilsier at en ikke-vestlig innvandrer i snitt koster den norske statskassen 4,1 millioner kroner hvis man regner 87 år og to generasjoner frem i tid, fram til år 2100. Dette inkluderer altså usikre beregninger av økonomiske forhold for en masse mennesker som ennå ikke er født – ja, som mange av dem ikke kommer til å bli født på noen tiår.
LES OGSÅ HEGE STORHAUG: Fakta og følelser
Det blir det samme som om noen satte seg ned i 1926 og forsøkte å regne seg fram til de finansielle relasjonene mellom stat og innbyggere hvert år til og med 2013. Og mer enn det – at man brukte tallene fra 2013 til å trekke voldsomme konklusjoner om hvilken politikk man burde føre i 1926. Hvor mye ville de hatt rett i 1926, hvor mye ville de tatt feil, både i positiv og negativ retning? De ville ikke engang ha klart å forutsi børskrakket i 1929, langt mindre innvandringen noen tiår senere. Og det spørs om den statistiker er født som er visjonær nok til å drømme opp EU, for ikke å si EØS.
FØLG DEBATTEN: @NRK Ytring på Twitter
Faglige innvendinger
Utregningene har møtt sterke innvendinger fra faglig hold. En del av kritikken er at de baserer seg på feil framtidig nivå for skatter og offentlige tjenester, som påpekt av Kjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo (Dagens Næringsliv, 21. juni). Storesletten anslår at flere innvandrere vil være lønnsomme enn det SSB og Finansavisen legger til grunn. Det vil heller ikke være noen som kommer i nærheten av å medføre et gjennomsnittlig minus på 4,1 millioner. I sum forventer han at innvandringen vil gå i pluss – og dermed er krisen avblåst.
Victor Norman, professor ved Norges Handelshøyskole, har pekt på at SSBs utregningsmodell ikke inkluderer viktige faktorer. Han er ikke i tvil om at norsk økonomi trenger mer innvandring.
Disse tunge, faglige innvendingene refereres imidlertid ikke av Frps Bærekraftutvalg, som foretrekker å utvikle sin politikk på grunnlag av den mest dystopiske utgaven av framtiden.
Vanskelig å spå
Det eneste man kan si med sikkerhet, er at hva enn som blir virkeligheten, kommer disse regnestykkene ikke til å slå til. Ett interessant moment er at det per i dag er innvandrere som fyller de langt fleste nye jobbene, med utrolige 99 prosent i 2012. Et annet interessant moment er at andregenerasjons innvandrere i snitt tar høyere utdannelse i større utstrekning enn etniske nordmenn. Kanskje vil fremtiden vise seg ikke å være så lett å spå likevel – eller regne seg fram til.
Faktum er at alt staten gjør, medfører bruk av penger. Det handler om hva man mener bør prioriteres. Et spørsmål er hvor viktig vi mener det er at norske borgere skal kunne leve i eget land sammen med ektefelle og barn. Er dette er en nokså grunnleggende del av vår velferd, selv om man risikerer at den utenlandske ektefellen blir en minuspost for den norske statskassen? Alternativt står man fritt til å mene at man bør nedprioritere dette til fordel for mer veiutbygging.
LES OGSÅ: Regjeringsforhandlinger i Nydalen
Rapportens svakeste punkt
Det svakeste punktet i Bærekraftutvalgets rapport er likevel det hvor Frp sier at vi har tre valg: øke skattene, redusere velferden eller redusere innvandringen. En annen åpenbar vei ville være en politisk strategi for å øke arbeidsdeltagelsen. Et viktig innsatsområde bør være å øke innvandrerkvinners yrkesdeltagelse, i en videreføring av et godt, norsk likestillingsprosjekt. Et annet viktig tiltak ville være en reell innsats mot diskriminering i arbeidslivet, nå som det er grundig dokumentert av ISF og Fafo at personer med utenlandskklingende navn møter en høyere terskel når de skal inn på jobbintervju.
Framtiden skapes – den vedtas ikke, som Frp pleide å si. Framtiden finnes heller ikke i enden av et regnestykke.
