1. Bare Eli Hagen skapte disharmoni
På forhånd var målet for partiets ledelse å unngå intern konflikt og vise at partiet er samlet. At partiet lyktes med det var også nyvalgt partileder Sylvi Listhaugs viktigste oppsummering da hun avsluttet landsmøtet søndag ettermiddag.
Det mest infame utspillet denne helgen kom utenfra, nemlig fra familien Hagen. Eli Hagens Facebook-melding etter hyllesten av Siv Jensen skapte uro i rekkene: «...For å brakt partiet ned fra ca. 30 pst til ca. 10 pst! Har jeg gått glipp av noe her?».
Selv om meldingen med rette avskrives som umusikalsk og kun et ekko fra partigründer Carl I. Hagens årelange feider med Siv Jensen, viser den på samme tid den fallhøyde Sylvi Listhaug har.
Hennes prosjekt er å gjenreise Frp etter den skade og slitasjen partiet er påført etter seks og et halvt år i regjering. Da er ikke indre harmoni i partirekkene tilstrekkelig.
2. I skyggen av regjeringsmakt
Når Sylvi Listhaug proklamerer at de skal gjenreise Frp som et sosialpolitisk fyrtårn i John Alvheims ånd, skjer det nettopp i skyggen av regjeringsmakten de forlot. Et eksempel er kravet om en opptrappingsplan for rekruttering av sykepleiere som skal fremmes i revidert budsjett om noen dager.
Et kjapt søk i de siste årenes stortingsdebatter viser at Arbeiderpartiet og andre i opposisjonen gjentatte ganger har etterlyst tilsvarende tiltak for rekruttering. Regjeringen som Frp var med i svarte tilbake på dette konkrete området, at flaskehalsen var mangel på praksisplasser for sykepleiestudenter.
At Frp i regjering ikke maktet å løse et rekrutteringsløft, deler de ansvaret for med mange. Men ikke alle har hatt nylig tilgang til statsbudsjettet der slike formål kan prioriteres.
3. Har endret samfunnet
Fremskrittspartiet viktigste bidrag til samfunnsutviklingen i Norge de siste tretti årene er deres indirekte makt. Og nettopp der var den samme Carl I. Hagen som nå føler seg oversett, den sentrale.
Hans evne til å fange opp svakheter i samfunnsutviklingen som de etablerte partiene ikke registrerte, skapte en dynamikk de måtte forholde seg til. Enten ved å bekjempe Frps forslag eller ved å adoptere dem.
Både i innvandringspolitikken og den økonomiske politikken har Hagen og Frp endret spillereglene og konsensus.
Frps voldsomme vekst da oljepengene flommet inn på slutten av 1990-tallet presset Jens Stoltenberg til å formulere handlingsregelen. Kanskje den aller største innflytelsen likevel er i den politiske kulturen, måten den politiske debatten føres på. Frp og Carl I. Hagen skapte med frekkhetens nådegave en populistisk debattkultur som de andre partilederne kopierte.
Når Sylvi Listhaug nå snakker med sin mye omtalte «utestemme» er hun ikke lenger alene på banen. Andre partier som enten må opp av sine kriser eller tviholde på nyvunne velgere roper like høyt.
4. Frp mot klima
Kampen mot majoritetens klimapolitikk definerer partiets nye posisjon som fristilt fra forpliktende allianser med andre partier. Formuleringene i programmet var uten dissens og ikke en eneste delegat tok ordet i programbehandlingen på dette punktet. Vedtaket er opplagt et kompromiss mellom klimafornektere som Carl I. Hagen, og de delene av partiet som fullt ut aksepterer FN og vitenskapens konklusjoner.
«Jordens klima skifter over tid, og vi vet for lite om hva som påvirker disse endringene.... Det forskes for lite på naturlige klimaprosesser.»
Noen av de enkeltprosjektene Frp kritiserer har gjenklang både i forskning og miljøbevegelsen. Både elektrifisering av sokkelen, vindkraftskepsis og motstand mot krafteksport er deler av venstresiden også enige i.
Sylvi Listhaugs beskrivelse av enkelte av MDGs forslag har også gjenklang langt inn i miljøkretser. Men det Frp står alene om er deres skepsis mot å godta klimautfordringen som den alvorligste verden står overfor, slik alle de andre partiene erklærer. Det kan være en posisjon som gir velgergevinst blant kjernevelgerne, men som også kan parkere partiet som irrelevant for store grupper av velgere .
5. Venneløse
Frps utmarsj av regjeringskontorene i januar 2020 var ikke tema på landsmøtet. Heller ikke noen evaluering av hva de oppnådde i regjering, selv om Siv Jensen i sin avskjedstale markerte partiets gjennomslag og seire.
De diskusjonene har partiet lagt bak seg i interne fora som landsstyre og stortingsgruppe. Sylvi Listhaug og partiets strategi er å gjenreise partiet til valget i 2025 og er en indirekte erkjennelse at høstens valg handler om å unngå krisetall under ti prosent oppslutning.
Det er et oppnåelig mål.
Men hva som er partiets plan for igjen å få makt og innflytelse er uklar, etter at tre av fire partier i Erna Solbergs borgerlige allianse gjensidig har utelukket hverandre.
