Frp går «all in»

Erna Solberg endrer på mannskapet hun ønsker å vinne stortingsvalget i 2017 med, og Frp bruker sine beste folk for å fronte partiets hovedsaker. Men valgkampen avgjøres av andre faktorer.

Ernas nye statsråder

For første gang gjorde Erna Solberg i dag endringer i regjeringen. Statsrådene ble presentert på Slottsplassen i dag.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix
Kronikkvignett Ytring

I dag kom statsrådsskiftene noen har ventet på, men som enda flere trolig gir fullstendig blaffen i. Tine Sundtoft (H), Torhild Widvey (H) og Robert Eriksson (Frp) går ut av regjeringen. Anniken Hauglie (H), Linda Hofstad Helleland (H), Per Sandberg (Frp) og Jon Georg Dahle (Frp) kommer inn. Med unntak av Sandberg er dette folk som bare de mest politisk interesserte har noe særlig forhold til.

LES OGSÅ: Her er de nye statsrådene.

En viss fornyelse

Dagens statsrådsskifter er likevel ikke betydningsløse. For de sender ut noen interessante signaler: Høyre bytter ut to kvinner som har scoret lavt på tillitsmålinger med to noe yngre kvinner. Det representerer en viss fornyelse. Frp tar inn «frispilleren» Per Sandberg. Det kan tolkes som en gest til regjeringens «støttepartier» KrF og Venstre fordi det blir verre for Sandberg å være så konfronterende og hardtslående nå – selv om han nok blir mer synlig og «allround» enn noen fiskeriminister før ham. Et bedre forhold til KrF og Venstre er en hovednøkkel på veien mot et eventuelt gjenvalg.

Det mest interessante er imidlertid rokaden internt. Og da snakker jeg ikke om at Elisabeth Aspaker (H) går fra å være en usynlig fiskeriminister til å bli en enda mer bortgjemt EU-minister - før hun blir fylkesmann i Troms i 2017. Ei heller at Vidar Helgesen (H) bytter fra EU til miljø, selv om miljø etter Paris-avtalen er et politikkfelt som blir stadig viktigere (hvorfor i all verden ble Nikolai Astrup nok en gang forbigått her?).

Men jeg sikter til at Sylvi Listhaug (Frp) går fra å være en stadig bedre likt landbruksminister til å bli Norges første innvandringsminister.

Et bedre forhold til KrF og Venstre er en hovednøkkel på veien mot et eventuelt gjenvalg.

Svein Tore Marthinsen, statsviter

Frps beste folk

Med Sandberg inne og Listhaug som sjef på Frps viktigste mobiliseringssak, går dermed Frp «all in» i regjeringsprosjektet. Spekulasjonene om regjeringsbrudd etter det svake lokalvalget kan legges døde. De har nå satt på sine beste folk for å fronte partiets hovedsaker: Finansminister Siv Jensen skal sørge for mer skattelettelser til folk flest, samferdselsminister Ketil-Solvik Olsen skal sette ytterligere fart i veibygging og infrastruktur, og Listhaug skal sørge for at den restriktive Frp-linjen fortsetter å være svaret på de enorme asylutfordringene som ligger foran oss i månedene og årene som kommer.

Den blå regjeringen har opplevd to sterke opinionsskifter siden den tiltrådte i 2013. Etter å ha holdt nokså godt på oppslutningen i ett år ble framleggelsen av statsbudsjettet og budsjettforhandlingene i fjor høst en kommunikasjons- og velgermessig katastrofe der regjeringspartiene netto mistet om lag 200 000 velgere.

Det andre skiftet har vi sett i høst da fokuset i asyldebatten flyttet fra hjelp og dugnad til håndtering og restriksjoner, i takt med den sterke tilstrømningen. Frp gikk fra en lokalvalgkamp i august og et elendig valgresultat i september - blant annet fordi det var umulig å mobilisere på hard innvandringsretorikk - til en situasjon i oktober, november og desember der opinionsklimaet er helt annerledes og pro Frp.

Og velgerne strømmer til partiet: Oppslutningen har økt med over fem prosentpoeng på de to siste månedene – dette utgjør netto ca 150 000 velgere i pluss.

Velgerne blåser i navn

Dermed har Frp fått den bekreftelsen det trengte; det er faktisk fullt mulig å mobilisere kraftfullt på en restriktiv innvandringslinje i regjering. Det må partiet også klare, hvis det skal være realisme i håpet om seks år til i regjering. Det vet Siv Jensen. Det vet også Erna Solberg.

Det er i dette lyset dagens regjeringsendringer bør ses, for Listhaugs nye statsrådspost og rokaden internt er hovedgrepet og utløste de andre skiftene. Hvordan den nye integreringsministeren håndterer den store oppgaven hun nå har fått, blir interessant. Vi får nå se hva Listhaug er laget av.

LES OGSÅ: Slik blir den nye regjeringen.

Velgerne blåser i om statsrådene heter det ene eller det andre.

Svein Tore Marthinsen, statsviter


Men mye viktigere enn statsrådsskiftene er dette: Hvilken standing har regjeringen blant velgerne høsten 2017? Hvilke saker dominerer dagsordenen? Hvilke partier har opinionsklimaet med seg, og hvilke har det mot seg? For vi skal huske på at velgere stemmer primært på parti, ikke på personer. Velgerne blåser i om statsrådene heter det ene eller det andre.

Ap fortsatt favoritt

Frp må, som parti, klare å videreføre sin mobiliseringsevne på innvandring, paret med evnen til å mobilisere på andre saker, som samferdsel og skatt. Høyre må framstå som et trygt styringsparti som er best egnet til å dra Norge gjennom en omstillingsprosess. Det kan i sum danne grunnlag for at regjeringspartiene kan gjøre et godt valg.

All empiri viser at det er svært vanskelig å vinne valg fra regjeringsposisjon. Det er dog ikke umulig, og situasjonen er lysere for de blå nå enn for få måneder siden.

Svein Tore Marthinsen, statsviter

Statsrådskiftene har definitivt ikke forverret den muligheten. Men de har heller ikke forbedret den noe særlig. Fortsatt er Ap og Jonas Gahr Støre favoritt i 2017. Først og fremst fordi all empiri viser at det er svært vanskelig å vinne valg fra regjeringsposisjon. Det er dog ikke umulig, og situasjonen er lysere for de blå nå enn for få måneder siden.

Opinionsskifter foregår imidlertid uavhengig av statsrådsskifter.

LES OGSÅ: Politikernes talltriksing.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og NRKYtring på Twitter.