Når jeg treffer en mann som praktiserer samtykke, finner klitten og i tillegg er emosjonelt tilgjengelig, er jeg villig til å ofre sjelen min for ham.
Jeg har innsett at dette er helt idiotisk. Hvorfor imponeres vi kvinner over ting som bør være et absolutt minimum?
Genuine og gode opplevelser i dating er sjeldne. Som et resultat har vi begynt å applaudere heterofile mennbare de tekster tilbake. Rent sengetøy og mat i kjøleskapet er også grunnlag for ros og framsnakk i venninnegjengen!
I sosiale medier berømmes menn av kjærestene sine for å lage middag eller handle blomster til dem, og pappaer som «passer barna» er ekte supermenn.
I fare for å høres utakknemlig ut vil jeg nevne at alt dette er gode handlinger, men de fortjener ikke gullmedalje.
At menn behandler kvinner med kjærlighet og respekt burde være standarden. At funksjonsfriske voksenpersoner både kan vaske opp, lage mat og vise empati, burde være en selvfølge. Helt uavhengig kjønn.
Da jeg falt for min forrige partner, var det av helt trivielle grunner. Han bodde alene og leiligheten så ikke ut som en svinesti, han likte vin og tok initiativ til aktiviteter også utenfor soverommet.
Dette er for så vidt vel og bra, sett bort ifra at jeg satt ham på en pidestall for å være et normalt voksent menneske. Wow! For en fantastisk mann!
I etterkant ser jeg at jeg applauderte det vi egentlig bør kunne forvente som et absolutt minimum.
Dette paradokset ble helt tydelig for meg da jeg etter mange år i heterofile seksuelle og romantiske forhold ble sammen med en annen jente. Vi innså raskt hvor enormt lite vi begge har forventet av menn.
Plutselig er vi to som lytter, og to som tar like mye ansvar i hverdagen.
Det er ikke spektakulært, det skulle bare mangle. Likevel er kvinner så vant til at dette langt fra er en selvfølge med norske menn.
Nå tenker du kanskje at alle menn ikke er sånn, ei heller alle kvinner. Men argumentasjonen #notallmen ødelegger alle diskusjoner om systematiske kjønnsforskjeller i samfunnet.
Vi opprettholder stereotypiske kjønnsroller i ny forpakning.
Som barn lærer jenter at vi blir raskere voksne enn gutta. Når guttene kastet snøballer på meg i skolegården, sa læreren: «men han liker deg sikkert ekstra godt da, vet du».
Jenter berømmes for å ta det mellommenneskelige ansvaret i situasjoner hvor gutter unnskyldes umoden oppførsel. Her starter en kjønnsdelt ukultur hvor kvinner søker medmenneskelig ansvar og menn får fripass.
Vi blir raskt voksne, menn får være barn for alltid.
Den gjennomsnittlige single mann på min alder fikk hjertet sitt knust da han var 19 år og kom seg aldri til hektene igjen. Nå frykter han romanse og forpliktelse, men oppsøker det likevel.
Istedenfor å kommunisere når det føles vanskelig, slutter han å svare. Sexen var magisk og samtalene fantastiske. Hun sitter igjen med spørsmål, mens han ikke kjenner ansvar for å besvare.
Kvinner blir så desperate i lengsel etter menneskelig høflighet både i sex og dating, at vi skryter menn opp i skyene for å ikke motsette seg å bruke kondom.
Om han fortsetter å tilfredsstille oss etter å ha kommet først, ser vi på ham som sexlivets Mor Teresa.
Vi snakker til og med pent om menn som dumper oss ansikt til ansikt fremfor å ghoste. Dette må vi slutte med.
Det-skulle-bare-mangle!
At vi setter standarden lavt, betyr ikke at vi ikke har høyere forventninger. De bare overskygges av jakten på et absolutt minimum. Både kvinner og menn i heterofile relasjoner er med på å opprettholde disse kjønnsbaserte forskjellene.
En skulle tro vi gikk i riktig retning, men jeg vil påstå det motsatte.
Vi hører til det kjedsommelige at manglende sexlyst er det vanligste seksuelle problemet for kvinner. Utfordringen er altså - at vi ikke har lyst!
Problemet oppstår oftest i langvarige forhold. De lærde strides om årsakene, men stress og hormoner er populære teorier.
Min teori er at ett eller annet sted i forholdet slutter vi å imponeres av at han (hold deg fast) tørker av kjøkkenbenken.
Kvinner må slutte å sammenligne menn med enda dårligere menn, og begynne å sammenligne dem med seg selv. Det finnes alltid noen som har behandlet deg dårligere.
Det betyr ikke at det er godt nok.
