NRK Meny
Kronikk

Fred, frihet, purpose og produktivitet

Hvis borgerlønn er en utopi, hva skal vi da kalle et samfunn der en fjerdedel av arbeidsstyrken aktivt motarbeider bedriften de er ansatt i?

seminar

GODE RÅD ER DYRE: Næringslivet bruker hundrevis av millioner på å skape engasjement på arbeidsplassen. Men det lønner seg, fordi uengasjerte medarbeidere koster bedriftene dyrt. Og bare 13 rosent oppgir å være engasjerte i sitt arbeid, viser spørreundersøkelser. Dystre tall, mener kronikkforfatteren. (Ill.foto)

– Hvorfor er vi her, utover oss selv? undrer ledelseskonsulent Even Fossen i en video som gikk viralt forrige uke. Det handler om «purpose», emosjonelt forankret purpose, om å finne bedriftens «why» og medarbeiderens «wow» via whiteboards med hjertetegninger og grandios gestikulering.

Men selv om videoen er dust, er problemstillingen reell.

I en kunnskapsøkonomi er human kapital, definert som de ansattes evner, kunnskaper og ferdigheter, en bedrifts viktigste konkurransefortrinn. Engasjerte ansatte presterer langt bedre, de er mer produktive og verdifulle, og er kritisk for vekst og selskapsverdi.

Tydelig statistikk

World Gallup viser at bedrifter som lykkes å motivere de ansatte har 22 prosent høyere profitabilitet, 21 prosent høyere produktivitet og 28 prosent mindre tyveri, for å nevne noe. Det er store summer å tjene på å få medarbeiderne til å tenke: «Wow, denne reisen vil jeg være med på», som Fossen sier i videoen, og mye å tape på at de tenker: «For noe bullshit, dette gidder jeg ikke».

Svært få ansatte er engasjerte medarbeidere. Ifølge samme gallup opplever kun 13 prosent å være engasjerte i sitt arbeid. 63 prosent er uengasjerte og 24 prosent aktivt uengasjerte, misfornøyde ansatte som undergraver bedriften. Derfor bruker bedrifter mye ressurser på å engasjere og motivere sine ansatte.

Ledere må gå fra kontroll til oppmuntring for å skape de beste resultatene.

Firmaet bak Purpose-videoen er et av stadig flere som tilbyr bedrifter hjelp til å lykkes i en kunnskapsøkonomi, som krever nye måter å jobbe, lede og organisere på.

Et forskningsprosjekt ved BI ser på hvordan digitalisering endrer arbeid, både hva vi gjør og hvordan vi organiserer oss. Noen hovedfunn:

  • Når maskiner tar over jobber må arbeidstagere forbedre sine ferdigheter på nye områder, særlig kreative evner, entreprenørskap og evnen til å samarbeide med andre.
  • Fast ansettelse hører fortiden til, det nye arbeidslivet vil preges av nye former for samarbeid, som deltid, midlertidighet, kontrakter og åpen innovasjon.
  • Virtuelle arbeidere jobber hardt og mye, men oppgavene må gi mening og/eller moro for dem som utfører dem.
  • Ledere må gå fra kontroll til oppmuntring for å skape de beste resultatene.
  • Kreativitet, frihet og muligheten til selv å bestemme hvordan oppgavene skal løses (autonomi) blir de nye kjerneverdiene i arbeidslivet.

Les også: Borgerlønn – en god ide i Norge

Det er i full gang

Dette er ikke science fiction. Produktivitetskommisjonen slår fast at det er nå, ikke engang etter hvert, at vi står ved vendepunktet fra en ressursbasert til en kunnskapsbasert økonomi, og videre: «Vendepunktet vi står ved utfordrer vår evne og vilje til å skape større verdier til fordeling og solide offentlige finanser. Hovedsvaret er økt produktivitetsvekst».

Denne uken er den internasjonale borgerlønnsuken. Ideen om en betingelsesløs grunnlønn til alle er langt fra ny, men har fått en renessanse de siste årene. Tilhengerne mener ordningen vil gi en rekke positive konsekvenser, fra å redusere ulikheter til å frigjøre kreativitet, og at den enorme teknologiske utviklingen vi har sett de siste tiårene gjør tidspunktet riktig.

Argumentet mot er åpenbart: det kommer til å koste penger. Gunnar Stavrum i Nettavisen avskriver ideen som virkelighetsfjern når man regner på kostnadene, og konkluderer: Det viktige er å hjelpe folk inn i arbeidsmarkedet – ikke premiere dem for å stå utenfor. Borgerlønn er som å kreve fred, frihet og alt gratis, mener Stavrum, og man kan liksom lese «jævla hippier» mellom linjene.

Men når norsk næringsliv bruker hundrevis av millioner i året på å finne sitt «why» og engasjere medarbeiderne er det altså ikke fordi de er virkelighetsfjerne hippier, men fordi det lønner seg. Kunnskapsøkonomien krever nye metoder å jobbe på, og selv om det kan høres vasete ut med purpose og lek som del av arbeid er tallene tydelige: 21 prosent høyere produktivitet. Det er mye.

Svært få ansatte er engasjerte medarbeidere.

Så blir tusenkronersspørsmålet: Hvorfor skal ikke det vi vet gir verdiskapning på bedriftsnivå fungere på samfunnsnivå?

Er det kun i rollen som ansatt at folk produserer bedre av å få tillit og autonomi? Blir summen av all den kompetente, kreative human kapitalen bedriftene ønsker seg virkelig folk som må hjelpes inn på arbeidsmarkedet gjennom et system preget av kontroll og detaljstyring?

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter

På tide å forsøke?

Kjerneverdiene frihet, kreativitet og autonomi ligger svært tett opptil argumentene for borgerlønn, selv om «purpose»-videoer dreier seg om å nå bedrifters mål og debatten om borgerlønn om verdivalg og samfunnsendringer.

Det er selvfølgelig ikke direkte sammenlignbart. Samtidig er mikronivået – bedrifter og individer – og makronivået – samfunnet – ikke parallellsamfunn, men ulike nivåer i økonomien. Eksempelvis koster en aktivt uengasjert ansatt i snitt 2000 dollar på bedriftsnivå.

Til sammen anslår Gallup kostnadene å være opp mot 550 milliarder dollar i tapt produktivitet i USA, hvert år. Den summen inkluderer altså ikke de 63 % som bare er helt vanlig uengasjerte. Hvis borgerlønn er en utopi, er et samfunn der en fjerdedel av arbeidsstyrken aktivt motarbeider bedriften de jobber for, en dystopi.

Kanskje ikke borgerlønn er svaret. Kanskje borgerlønn bare er en sånn ide som er fin i teorien men ikke fungerer i praksis, akkurat som «trickle-down-economics». Men kanskje tiden er kommet for å finne det ut.

Hvis borgerlønn er en utopi, er et samfunn der en fjerdedel av arbeidsstyrken aktivt motarbeider bedriften de jobber for, en dystopi.

«Om femti år kommer vi til å se hvor håpløst det var å bruke frykt for å ikke ha penger til mat som motivasjon», skriver anerkjente Y-combinator i Silicon Valley på sin blogg. De har startet et pilotprosjekt med samfunnslønn, og håper det skal gi svar til noen av de teoretiske spørsmålene:

Blir folk sittende og spille videospill, eller skaper de nye ting? Vil mennesker uten frykten for å ikke ha til livets opphold prestere bedre? Vil mottagerne, som helhet skape mer økonomiske verdier enn de mottar?

Det er kanskje mer interessante spørsmål for norsk næringsliv enn «hvorfor er vi her utover oss selv?»

Les også: Hele folket i noe slags arbeid